Da «Nordsjøen» slapp i 2017 lå det i kortene at John Olav Nilsen & Nordsjøen måtte bli noe annet og noe mer enn det myteomspunnede som hadde vært.
Riktignok sto fortsatt Nilsen selv i front, flankert av to av de toneangivende medlemmene fra det beryktede Gjengen, men tre og et halvt år etter at de trakk ut kontakten av et av landets mest engasjerende band viste «Nordsjøen» seg likefullt som et steg til venstre.
Universet var mer tilslørt, prøvende og mer utfordrende – de mest direkte sidene ved …Gjengen ble, om ikke forlatt, så i det minste godt maskert. Forståelig nok – både John Olav Nilsen og Nordsjøen må ha trengt tid til å puste og bli et eget vesen, med en egen indre dynamikk. For all del – «Sjansen i havet» var en av de mest spilte låtene på P1 i 2017, men nikkene til inspirasjon som ikke hadde fått leve og skinne i like stor grad før var tydelige.
Et ekko av svenske Embassy og Tough Alliance i de programmerte trommene og bittersøte melodiene, en smak av britisk postpunk i synthene og med tidstypisk skrudd vokal. Et hint av bergenske Love Dance og en deilig, understated Paris, Bergen som omdreiningspunkt, med The Cure på valium malt gjennom miksen. Så pent, så riktig.
Men også så tydelig «noe annet». Kanskje ble bruddet større, og låtene mer ydmyke enn de strengt tatt trengte å være? Vel. Tiden går. Ting forandrer seg. Nordsjøen er fortsatt der, dog hakket mer insisterende nå enn ved forrige korsvei. Førstesingelen «Glemt av Gud» er i så måte en pekepinn på hva som har skjedd i Bergen siden sist – veldig mye og fint lite på samme tid. De programmerte, kantete trommene er forlatt, til fordel for organiske trommer og perkusjon og tekstuniverset og historiene bretter seg bredere ut enn på «Nordsjøen».
Tekstlinjer som «Glemte jeg den evinnelige turen din ned?/ drama på kjøkkenet/ bydelstragedie/ som ingen får se», pakkes inn av skarpere gitarer og en vokal som lener seg mer mot den John Olav Nilsen vi ble kjent med gjennom …Gjengen.
– Misforstå meg rett: Dette er ikke full sirkel eller tilbake til suksessoppskriften. Nydelig eksemplifisert gjennom «Å gi opp sin ungdom», en nesten syv minutter lang melankolsk, vakker sak med deilige drypp av arp som forløses i en gråtende, støyete avslutning og et ekko som formelig skyller låta ut. «Kom så går vi…», avslutter Nilsen.
«Den smale sti» og peker både tilbake og frem samtidig og med det føles det som om Nordsjøen finner sin plass i historien. Ikke som «noe annet», men definitivt som «noe mer».
