Det har den siste tiden blitt rapportert i media at deler av norsk landbruk står i fare for å ikke klare sin produksjon. Bakgrunnen er mangel på importert arbeidskraft som følge av statens koronarestriksjoner.
Av Reinert Skadsem, medlem av Demokratene.
Denne situasjonen har en del momenter som fortjener noen kommentarer. For denne «krisen» bidrar til å tydeliggjøre de ulike partiernes politikk.
Grunnet strenge reiseregler fra 29. januar i år, ser det mørkt ut for at mange utenlandske sesongarbeidere kan komme til året vekst- og innhøstingssesong i Norge. Det kan være greit å først nevne at dette ikke går nevneverdig ut over matproduksjonen til Norge. Dette vil hovedsakelig gå ut over bær, frukt, tomater, agurk, kålrot, salat etc. Potet- og kornproduksjon vil ikke bli rammet i nevneverdig grad. Men «tilbehør» og jordbær vil bli dyrere. og det vil bli mindre «norsk» produksjon om ikke koronarestriksjoner blir lettet på.
Men det er et politisk spørsmål om Norge og norsk landbruk skal være avhengig av lavtlønte, utenlandske sesongarbeidere, som i tillegg betales med lønn som er å anse som sosial dumping. Demokratene sier klart nei, samtidig som vi vil komme med innspill hvordan vi kan blidgjøre produsenter og forbrukere til det beste for Norge og samfunnet. Demokratene registrerer at regjeringspartiene håper på at koronapandemien går over slik at man kan fortsette med sosial dumping som før. Ap og SP vil styrke importvernet, noe som i praksis bare betyr økte priser på landbruksprodukter.
Norges bondelag sier at det er stor utfordring med å skaffe arbeidskraft med stengte grenser. Men da overser de grunnleggende økonomisk teori. Norge har i disse dager alt for mye ledig arbeidskraft, så det kan ikke være tilgang på arbeidskraft som er problemet. For å si det enkelt: Økte lønninger vil løse problemet med tilgang på arbeidskraft.
Det største problemet i år for mange landbruksprodusenter er nok selve usikkerheten. Når man driver med produksjon, må man vite de økonomiske rammene. I en usikker situasjon, hvor avgjørende faktorer som produksjonskostnader og forventet salgspris er ukjente, kan man risikere at investeringer ender opp i tap. Da vil mange velge å ikke investere. Landbruksprodusenter trenger forutsigbare rammer som like konkurransevilkår og tilgang på arbeidskraft. Det er vanskelig å drive lønnsom produksjon når man må ta i bruk umotiverte, tvungne NAVere til å plukke jordbær, når nabogården får billige, flittige vietnamesere til halve prisen.
Det er stor politisk enighet i Norge at vi langt på vei skal være selvberget når det kommer til mat. I dag produserer Norge ca. 70% av det vi konsumerer av kjøtt og landbruksprodukter. Tar vi med fisken produserer Norge mer mat enn vi selv trenger. I en verden der klimaet forandrer seg og både den økonomiske og geopolitiske situasjonen er usikker, kan det bli skjebnesvangert å være avhengig av import av mat. En eventuell matmangel vil skape en ustabilitet i samfunnet som ingen ønsker. Det hviler et ansvar på enhver regjering å forhindre slikt. Men samtidig er det ingen grunn til å frykte Terje Vigen-tilstander.
Når denne «krisen» tross alt har oppstått, kan vi bruke denne muligheten til å fikse systemet slik vi vil ha det. Demokratene vil derfor komme med et forslag til der vi nok skiller oss fra alle de andre partiene, både når det gjelder hva vi vil gjøre, samt ved at vi i det hele tatt vil utarbeide konkrete forslag til veien framover for landbruket etter pandemien.
For det første: Vi ønsker å gi et klart signal til landbruket at tiden med utenlandske arbeidere på dumpinglønn er forbi. Jordbruket må forholde seg til de eksisterende reiserestriksjonene, og planlegge ut fra situasjonen vi står i. Landbruksprodusenter kan nok ikke regne med mer enn omlag 20% (eller tenk på et tall) av normal utenlandsk arbeidstokk i år.
Denne avhengigheten av billig utenlandsk arbeidskraft er ikke bare landbrukets feil. Dette er konsekvensen av en villet politikk, samt uviljen til å adressere problemet siden vi alle vil ha billige matvarer. Vi må være tydelige på at det vil ta noen år på å omstille jordbruket. Siden problemet hovedsakelig er skapt av «staten» bør staten bidra til å løse det.
Man kan ikke «tvinge» folk fra NAV til å jobbe i jordbruket. Ingen bønder vil slippe umotiverte NAVere til i jordbæråkeren. Men myndighetene må på kommunenivå samarbeide med produsenter for å kunne skaffe folk til sesongen. En mulig løsning er å lage til ordninger der NAV dekker deler av lønnen til avløsere. Det må bli lov å ansette folk på akkordlønn, gjerne i kombinasjon med en fast grunnlønn, slik at jordbrukere kan føle seg trygge på at de får arbeidere som gir verdi for lønnen. De samme regler og fordeler må også gjelde for bønder som selv klarer å finne norsk arbeidskraft.
Man må også lempe litt på kravene til innkvartering og arbeidstidsbestemmelser. På sikt mener Demokratene at vi burde fått norsk ungdom til å jobbe noen uker om sommeren og høsten. Gjerne ungdommer fra byene, som får et sommerjobbopphold ute på landet der de stort sett jobber og sover i noen uker. Ingen ungdommer har vondt av å jobbe hardt i noen uker. Et godt eksempel er hvordan barn og ungdom bidrar i forbindelse med Lofotfisket.
En del av utfordringen for produsenter er opplæring. Alle forskjellige planter har sine egne utfordringer i forhold til både høsting og pakking. La oss bruke jordbæråkeren som eksempel igjen: Man må plukke alle bær med rett farge, hver dag med rett teknikk, for å skåne planter og bær. Rett mengde og størrelse skal sorteres i ulike korger. Det er arbeid man blir skitten av og får vondt i ryggen.
Demokratene er klare på at vi vil ha et norsk landbruk som i størst mulig grad er i stand til å selvforsyne Norge med landbruksprodukter. Det skal i all hovedsak brukes norske arbeidere til dette. Vi skal kreve ryddige arbeidsforhold og skikkelig lønn for skikkelig utført arbeid.
Nå har vi en unik mulighet til å omstille de delene av norsk landbruk som benytter seg av utenlandsk arbeidskraft og sosial dumping. La oss bruke koronasituasjonen til noe positivt for Norge og nordmenn!
