Hege Storhaug er et kjent navn for de fleste. Hun arbeider i redaksjonen på Rights.no, en av landets mest leste nettsider som drives av Human Rights Service (HRS), og er også en profilert samfunnsdebattant og forfatter.
Mest kjent er hun kanskje for sine ordkriger omkring islam og menneskerettigheter. Bodøposten.no har fått et eksklusivt intervjuet med den fascinerende menneskerettighetsforkjemperen som kanskje har en av landets mest spennende jobber.
Du jobber i Human Rights Service. Kan du fortelle litt om hvordan HRS startet?
– HRS ble startet som politisk tenketank i år 2000 av Rita Karlsen (daglig leder). Hun hadde jobbet som forsker, men kom da fra Riksrevisjonen. Hun var overbevist om at Stortinget ikke hadde riktig informasjon om hva som skapte integreringsproblemene, nemlig en uklok innvandringspolitikk (henting av nye ektefeller, typisk slekt) og etablering av islam og fryktkultur, også kalt æreskultur. Politikerne var ensidig fôret med påstander om at problemene handlet om at hvite nordmenn diskriminerer ikke-vestlige (rasisme). Dermed ble også beslutningene (politikken) feil eller dårlig. Så kan jeg jo nevne at Karlsen er fra Nord-Norge (Stokmarknes) og jeg har lært at nordlendinger ikke er skyggeredd når de har bestemt seg for noe. Selv begynte jeg i HRS året etter oppstart.
Dere er bare tre damer som jobber i HRS, hvordan klarer dere å gjøre så mye?
– Vi har opparbeidet oss en bred kunnskap innen dette feltet, for mitt vedkommende i 26 år, oppdatert oss hele tiden, og flyter godt på vår erfaring. Vi er dypt engasjerte på vegne av det gode samfunnet, på vegne av et bærekraftig samfunn verdimessig og økonomisk. Det er drivkraften i hverdagen. Og ikke minst: Vi jobber mye. Dette er ingen ni til fire-jobb.
Du er kjent fra debatter på TV og i andre medier. Trives du best på nett?
– Jeg trives ikke best på nett, men jeg trives godt med å skrive artikler til nettet. Jeg trives også godt med radio, som jeg synes er et flott medium. Særlig direktesendinger der man ikke kan bli redigert i etterkant.
Rights.no sine artikler er blant landets mest leste og delte. Hvorfor?
– Fordi vi fokuserer på relevante saker, folk har forstått at våre analyser gjennom årene har vært riktige, og fordi folk er bekymret for fremtiden. Stadig flere ser at Norge endres, og nødvendigvis ikke til det bedre. Ikke minst fremveksten av islam truer kvinners (og dermed også menns) frihet. Folk forstår at «noe er galt», når de årlig kan observere at utbredelse av eksempelvis hijab – inkludert på jentebarn – øker. Folk undrer seg: Hva er prosjektet til politikerne? Hvordan skal det gå med våre barn og barnebarn? Vil de kunne leve med den friheten jeg selv har hatt? Hva med velferdsstatens bæreevne når det er så mange som ikke bidrar til felleskassen?
Du har også skrevet noen bøker. Hvordan har responsen vært?
– Jeg har skrevet sju bøker om innvandring og islam, den siste i 2015, Islam. Den 11. landeplage. Opplaget endte etter tre måneder på 49 000 bøker, og er et historisk salgstall. Det var en fest og glede å turnere rundt på foredrag med denne boken. Jeg var to ganger i Bodø og glemmer ikke den flotte mottakelsen der. Også møtene med folk i Svolvær, Harstad og Tromsø var givende. Og igjen; folks bekymring for islam og fremtiden lå til grunn for salgstallene.
Hvordan vil du beskrive ditt personlige livssyn?
– Jeg er svært opptatt av den personlige friheten til enkeltmennesket, og å videreføre et sterkt folkelig fellesskap, inkludert en omsorgsfull velferdsstat. Kanskje min sterkeste drivkraft er at jeg ikke tåler overgrep mot enkeltindivid (som arrangert ekteskap, kjønnslemlestelse, vold mot barn, unge og kvinner).
Det virker som du trives med konflikter. Føler du at du får utrettet noe?
– Trives med konflikter? Nei, jeg er svært konfliktsky som person. Men jeg kan stå på «hvilken som helst scene i verden» og ta faglige oppgjør med urett og mangel på fornuft – i opplysningstidens ånd. I HRS har vi fått utrettet svært mye politisk. Vi pleier å s det slik internt: Fra HRS tar til ordet for et synspunkt eller et tiltak, tar det 10–15 år og flertallet på Stortinget mener det samme. (Ja, til og med medier dilter så smått etter nå.) I disse dager har f.eks. NRK satt fokuset på barn og unge som sendes til utlandet på koranskoler. Samme problematikk avslørte vi i en bredt anlagt rapport – i 2004. Nå er det jo også opplest og vedtatt selv i Ap og H at «sosial kontroll» er et utbredt og alvorlig problem. Vel, vi satte dette på dagsordenen i 2002 da Fadime ble æresdrept i Sverige og afghanske Anooshe ble henrettet av ektemannen i Kristiansund. La meg si det slik: Det er trist at det skal gå så lang tid før kunnskap og forståelse synker inn hos våre folkevalgte, og det går først og fremst ut over de mest sårbare blant oss.
Hva gjør du når du ikke HRSer?
– Da er jeg i skogen eller ved havet med hunden min, Freia. De siste årene har jeg også fått sans for hagearbeid. Og spørsmålet minnet meg om at jeg må ta opp syklingen igjen.