I mange år har politikere og medier forsøkt å prakke noe de kaller en «tostatsløsning» på israelerne. En påstand som holdes varm, er at Oslo-avtalene dreiet seg om en tostatsløsning. Men det er ikke sant.
Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.
Oslo-avtalene ble inngått for å gi den arabiske folkegruppen innenfor Israels statsgrenser en mulighet til indre selvstyre, eller «selvbestemmelse» slik folkeretten åpner for. Det er imidlertid ikke noe krav i folkeretten at retten til selvbestemmelse må realiseres gjennom en statsdannelse. Et nærliggende eksempel på dette er det samiske folkets ordninger for selvbestemmelse i Norge.
Kravet om tostatsløsning dukket opp igjen kort tid etter at «det internasjonale samfunn» hadde gjort sin plikt og erklært at Israel hadde rett til å forsvare seg mot terroren fra Hamas. Straks den erklæringen var avgitt, var de samme politikerne og de medier de finansierer, i gang med å fortelle at Israel likevel ikke har ubetinget rett til å forsvare seg (en rett FN-pakten gir alle FNs medlemsnasjoner), men må begrense utøvelsen av forsvaret mot terrorister til å være i pakt med regelverket i internasjonal humanitærrett som bl.a. finnes i Genève-konvensjonene av 1949. Disse dreier seg imidlertid ikke om forsvar mot individuelle eller organiserte terrorister. Kravet er derfor irrelevant i forhold til situasjonen. Krigens lover gjelder i krig mellom stater som har tatt på seg disse forpliktelsene.
Politikerne vet at terrorister i og utenfor Hamas ikke er forpliktet av og ikke følger krigens lover, og at kravet overfor Israel derfor vil gi terroristene en forsterket mulighet til å overleve eller endog å vinne striden. De politikerne som krever dette av Israel, vet hva konsekvensen av deres krav er, men de holder fast ved det bl.a. fordi de tror det renvasker dem i opinionens og medienes øyne. Krig og konflikt er dessuten en viktig drivkraft i den industrialiserte verdens økonomi og politikk, noe vi ser konsekvenser av i Ukraina. Det var USAs president Eisenhower som best forklarte denne sammenhengen i sin beskrivelse av «Det militær-industrielle kompleks» da han gikk av som president i 1961.
Det er ikke mulig å forsvare seg mot organisert terror som skjuler seg i boligområder i en by med millioner av levende skjold, gisler og sykehus dersom man skal være forhindret i å ramme sivile gisler. Det gjelder for et hvilket som helst antall levende skjold og gisler. Der er ingen tallfestet grense for hvor mange sivile menneskelige skjold som innskrenker retten til å forsvare seg mot terror slik Hamas sine venner i Amnesty International hevder. De som likevel krever dette og som gjør det fordi de ønsker å skape de konsekvensene det medfører, må derfor karakteriseres som stridende på terroristenes side. Å bistå terrorister, uansett på hvilken måte, er imidlertid et brudd på inngåtte folkerettslige forpliktelser, – det er i seg selv terrorisme.
Idéen om tostatsløsningen er ikke ny. Det ble allerede under fredsforhandlingene og rettsoppgjøret etter første verdenskrig klart for de seirende makter at opprettelsen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina ville kunne medføre etnisk-religiøse konflikter mellom lokale arabiske stammer og klaner og en stor innvandrende jødisk befolkning. Av den og andre grunner ble det området som opprinnelig var avsatt til formålet av den britiske regjering delt i en østlig og en vestlig del. I det østlige «Transjordan» innsatte britene et arabisk regime, hasjemittene, som hadde flyktet fra et internt maktoppgjør i Arabia. Dette området som i 1946 ble det hasjemittiske kongedømmet Jordan, er fremdeles den arabiske staten innenfor det opprinnelige britiske mandatområdet. Tostatsløsningen ble med andre ord opprettet allerede i 1921, om enn skjemmet av innsettelsen av et brutalt hasjemittisk diktatur på arabisk side av Jordanelven.
Befolkningen i landet Jordan er i hovedsak palestinske arabere, nært beslektet med araberne på israelsk side av statsgrensen. Problemet deres er at de er styrt av det hasjemittiske regimet som britene påførte dem uten at de ble spurt. Det har flere ganger vært forsøkt opprør for å styrte dette regimet og etablere Jordan som den palestinske staten. Mest kjent i Vesten er opprøret i 1970, kalt «Svart september» hvor bl.a. organisasjonene PLO og Fatah, ledet av Yasser Arafat, ble slått ned og måtte flykte fra landet. Hasjemittene kontrollerer både militærvesen, politi og sikkerhetsstyrker slik at det store flertallet av innbyggere i praksis er uten innflytelse.
Det har imidlertid i senere tid vært tegn på at regimet svekkes i forhold til en voksende og mer aktiv opposisjon, og at situasjonen raskt kan forandre seg. Det jordanske regimet er ikke det stabile og vest-vendte kongedømmet som våre medier beskriver. Det er et autoritært og undertrykkende diktatur som i sin brutalitet mot den palestinsk-arabiske befolkning ofte ikke ligger tilbake for Fatah og Hamas.
En tostatsløsning innenfor Israels statsgrenser, slik vestlige politikere har fantasert om i mange år, vil ikke bli realisert på det grunnlaget som eksisterer i området. Seriøse eksperter er enige om det. Politikere retter imidlertid i sin uforstand kritikk mot Israel for ikke å legge til rette for en slik mulighet. De sier at Hamas ikke kan utryddes, men tar ikke hensyn til at Hamas ikke anerkjenner en tostatsløsning. Hovedmålet for Hamas er ifølge deres egne vedtekter å utslette Israel og utrydde det jødiske folk. Hva er det da politikerne ser som en løsning ved innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser å opprette en stat som Hamas og et overveldende flertall av de palestinske araberne bestemt ikke vil ha? Tror de at de renvasker seg selv ved å snakke slik?
Det som er Israels håp for fremtiden er ikke en palestinsk selvstyremyndighet styrt hverken av PLO eller Hamas, slik det forholdet har vært siden 2007. Den langsiktige løsningen ligger ikke på Vestbredden, – den ligger på Østbredden.
Det synes å være uunngåelig at det brutalt undertrykkende hasjemittiske fremmedregimet fra Hijaz som okkuperer Jordan før eller siden må bryte sammen og at den voksende palestinsk-arabiske opposisjonen der vil måtte ta over styringen av sitt eget land. Det vil åpne en mulighet for en fremtidig tostatsløsning slik den egentlig har ligget i kortene siden 1921. Det vil ennå ta lang tid og vil koste mye lidelse, men slik er realiteten i den arabiske verden. Det er ingen grunn til å tro at den konflikten kan løses med vestlig villfarelse og virkelighetsfornektelse. Håpet blant jødenes fiender og Israels uvenner om å få til en «endelig løsning på jødespørsmålet» ved hjelp av støtte til arabiske terrorister og oppgivelse av Jerusalem, Judea og Samaria, er slokket en gang for alle.
