Det årvisse norgesmesterskapet i politiske floskler og annet politikerpreik i Arendal hadde som ventet også sterke innslag om verdens alvorligste konflikter: Ukraina og «Palestina».
Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.
Mens NATOs velplasserte lekkasje av sine tanker om konfliktløsning fikk internasjonal oppmerksomhet, kom ambassadøren for «Staten Palestina,» Marie Antoinette K. H. Sedin, mer i bakgrunnen i den mediestøyen som oppsto. Vi synes ikke det er rettferdig helt å overse denne ambassadørens bidrag i den norske valgkampen, så vi vil reflektere litt over noe hun sa.
Ambassadørens hovedanliggende var den forskjellsbehandlingen hun og hennes palestinske nasjon er gjenstand for, sammenliknet med Ukraina, og den dobbeltmoral hun mener europeiske land utviser i den sammenheng. «Når Zelenskyj sa til israelerne at «trusselen er den samme for dere som for oss «så føltes det som om Palestina var supermakten som angriper Israel, «sa hun og la til at «det er vanskelig å ignorere at ukrainerne har blitt kalt «krigere», mens palestinerne som har gjort det samme har blitt kalt «terrorister.»»
Om ikke «Palestina» er en supermakt når dens frontkjempere angriper Israel, er likevel angrepene et faktum som må tas alvorlig. Det er imidlertid ikke helt underordnet hva disse bevæpnede menneskene kalles, det være seg «barn,» «ungdommer,» «martyrer,» «krigere» eller «terrorister.» Faktum er at de er alle sammen gitt militært orientert trening sammen med ideologisk hjernevask allerede fra tidlig barndom av. Når disse barna når tenårene trenes de opp til å bli fullbefarne våpenføre soldater som settes inn i kamper mot den israelske hæren mens de ennå rettslig sett er barn.
Å sende barnesoldater ut i kamp mot profesjonelle hæravdelinger er krigsforbrytelser. Dette er imidlertid et så vidt ømtålig tema at det ikke avsettes plass til det under Arendalsuka. Der får vi ikke engang vite at når arabiske tenåringsjenter som sendes til fronten, faller i kamp mot israelske soldater, blir de gitt offisiell begravelse under fulle militære æresbevisninger av de myndighetene som ambassadør Marie Antoinette representerer i Norge og Arendal. Vi fikk heller ikke vite hvem de barna var som falt i de kampene de fremprovoserte i Jenin i sommer. Det ville forstyrre idyllen blant de maritime kulissene i Arendal.
Det bringer oss tilbake til spørsmålene om dobbeltmoral og forskjellsbehandling og spørsmålet om hvem som er krigere og hvem som er terrorister. Vi får daglig høre om militære angrep mot rent sivile mål i Ukraina, noe som ofte fremstilles som krigsforbrytelser om det var dette som var hensikten. Vi har imidlertid ikke hørt at noen av de krigførende i Ukraina mobiliserer og trener opp sivile barnesoldater og sender dem til fronten for å delta i væpnet kamp mot regulære hærstyrker. Det gir grunnlag for stor forskjellsbehandling av de to konfliktene.
Vi observerer heller ikke noen dobbeltmoral i denne forskjellsbehandlingen med det klare unntak av at våre medier og politikere har vært svært påpasselige med å påpeke og påtale krigsforbrytelser og overgrep mot sivilbefolkningen i Ukraina, mens de praktisk talt aldri omtaler eller fordømmer den systematiske og vedvarende opplæringen av palestinsk-arabiske barn og ungdommer i ytterliggående jødehat supplert med opplæring i jødemord allerede fra barneskolen av. Derimot sitter fordømmelsene løst når jøder bygger boliger i Judea.
Dobbeltmoralen på vår side kommer også til syne i det faktum at det meste av denne opplæringen og forsyningen av våpen er finansiert gjennom rause bevilgninger av «humanitær» bistand som formidles til terroristene gjennom europeiske, israelske og arabiske frivillige organisasjoner med angivelige «humanitære» formål. Våre bevilgende myndigheter vet om alt dette, men de er politisk avskåret fra å innrømme sin dobbeltmoral fordi en slik innrømmelse også ville innebære en erkjennelse av medskyldighet i terrororganisasjonenes krigsforbrytelser.
Medvirkning til finansiering av terror er i strid med Norges forpliktelser etter folkeretten. Det tør ikke politikere innrømme at de er med på. De velger heller å fortsette med denne «bistanden» samtidig som de fornekter at de med dette medvirker til drap på israelske sivile.
Foto: IDF.
