Ved flere anledninger har vi fått inntrykk av at utenriksministerens oppgave har vært å ivareta utlandets interesser overfor Norge. Vi har satt spørsmålstegn ved standpunkter vi mener ikke kan være i Norges interesse, og vi blir mer og mer usikre på hvilket partipolitisk grunnlag vår utenrikspolitikk bygger på.
Tradisjonelt har norsk utenriks- og forsvarspolitikk vært oppfattet som en ukontroversiell fellesnevner med bred politisk støtte i Stortinget hvor hovedformålet har vært å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Er dette bare en gammel floskel?
Norges forhold til USA har alltid vært et sentralt og overordnet element i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Slik forholdet utvikler seg, skapes det imidlertid stadig oftere et inntrykk av at et multikulturelt Norge nå ledes av en multipolitisk regjering som har tatt opp i seg alt som kan skape overskrifter i medier og fjernsynsreklame. Vi blir mer og mer usikre på om utviklingen er i Norges og det norske folks interesse.
Et fersk eksempel finner vi i den rollen utenriksministeren som talskvinne for SVs tradisjonelt anti-amerikanske politikk, etter krav fra SVs representant Audun Lysbakken om «norsk reaksjon mot Trump,» i et møte med USAs utenriksminister Pompeo imøtekom kravet fra SV ved å reise kritikk mot USA for situasjonen til migrantbarna som har blitt skilt fra foreldrene sine i USA.
Vi klarer ikke å finne tilsvarende eksempel på avvik fra tradisjonell norsk politikk eller diplomatisk dialog med vår hovedallierte, USA.
Utenriksministerens sympati for de utenrikspolitiske standpunktene til det sosialistiske partiet SV og det kommunistiske partiet Rødt, burde være noe hun holdt for seg selv, og ikke blandet inn i utøvelsen av norsk utenrikspolitikk. Den skal forutsetningsvis ha et langt mer tverrpolitisk utgangspunkt og reflektere ivaretakelsen av Norges interesser overfor USA, og ikke hennes eller SVs mer eller mindre misforståtte synser og anti-amerikanske holdninger.
Direkte pinlig blir det når utenriksministeren så kommer hjem og forteller at «Norge og USA tåler å krangle.» Nei, utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide, det er du og SV som tåler det.
Norges forhold til våre allierte må bygges på tillit, samarbeid, solidaritet og felles interesser. Hvis man på regjeringsnivå ikke forstår at en amerikansk utenriksminister opptrer diplomatisk og høflig selv når det rettes usaklige fornærmelser mot hans president og hjemland, har man misforstått den rollen det er å være utenriksminister.
Den oppgaven krever sans for allmenn diplomatisk dannelse og hva det vil si å ivareta norske interesser overfor våre allierte i utlandet, noe SV ikke er spesielt kjent for. Heller ikke statsministeren er ekspert på håndteringen av internasjonale interessekonflikter.
Men dette er bare det siste i en rekke eksempler på at en norsk regjering profilerer seg internasjonalt som støttespiller for EU, med enten pro-islamsk eller anti-amerikansk politikk. Verst har det sett ut i FN hvor USA i halvannet år har kjempet for de eksistensielle interessene til en annen av landets nære allierte, Israel. I denne striden hvor det har gått på æren løs både for USA og Israel, har Norge konsekvent stilt seg på fiendens side.
Ikke en eneste gang har Norge kommet USA til unnsetning når striden i FN har stått om de islamske statenes uopphørlige kamp for å ødelegge Israels legitimitet og internasjonale omdømme. Når Norge unntaksvis avstår fra å stemme imot åpenbar løgn og forfalskning, er stemmegivningen i realiteten en støtte til den anti-israelske løgnen. I den striden får ikke USA norsk støtte.
Dette legges det merke til i Washington, selv om det ikke registreres i Norge. USA har en sikkerhetspolitisk og strategisk interesse av å opprettholde Norge som en utpost mot Russland. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk avhenger av at denne interessen er sterk og vedvarende. Vi har med andre ord en felles interesse med USA på dette området. Det er nemlig bare USA som er militært i stand til å gi Norge en sikkerhetsgaranti.
EU har ingen slik evne og sannsynligvis heller ingen vilje til noe tilsvarende.
For Norge er dette forholdet desto viktigere ettersom vi kan øyne en svekkelse av båndene mellom EU og USA. Det virker derfor nærmest uanstendig av Regjeringen når man nå synes å ville utnytte den amerikanske interessen til å dekke over en uvennlig og til tider anti-amerikansk politikk med et venstre-ekstremt tilsnitt overfor vår hovedallierte som vår egen sikkerhet er helt avhengig av.
Har utenriksministeren glemt hva hun mente da hun var forsvarsminister, eller gjør hun som sin forgjenger: Leser opp de talepunktene hun får fra embetsverket?
En sikkerhetsgaranti fra USA er ikke gratis, hverken økonomisk eller politisk. Det er oppsiktsvekkende at USAs president må skrive brev til statsministeren og minne om hennes forpliktelse til å avsette minst 2 prosent av brutto nasjonalprodukt til Norges forsvar. Det er pinlig å høre hennes nonchalante bemerkning om at det kan vi kanskje gjøre om fem-seks år. Når Regjeringen i tillegg benytter enhver anledning til å omtale USAs president på en irettesettende måte og bidrar til å henge ham ut i mediene, kommer vi i tvil om hvorvidt Regjeringen tar det norske folks sikkerhet på alvor.
Regjeringen skaper usikkerhet omkring forholdet til USA, men vi er slett ikke sikre på at en alternativ norsk regjering med dagens galluptall vil lykkes bedre.
Dr. Michal Rachel Suissa
Leder, Senter mot antisemittisme (SMA)