LESERINNLEGG: Mytene som hindrer fred i Midt-Østen

Foto: IDF

I arbeidet med å svekke den jødiske staten Israels omdømme blant folk er det meste tillatt. Det er ikke på grasrotnivå i samfunnet at dette skjer, men blant elitene.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

De beste eksemplene på denne atferden finner vi, foruten i mediene, blant de folkevalgte på Stortinget og på regjeringsnivå, men de akademiske profesjonene ligger ikke langt etter. Med professortittel og jødehat på dagsorden er du sikret publisitet og karriere.

Slik har det vært i Norge i mange år, og aktiviteten i mediene likner litt på opptakten til de pogromene som i historisk tid ble brukt for å avlede problemer i Europa som skyldtes lokalt vanstyre. Oppskriften var å skylde på jødene.  Nå har Israel overtatt plassen til «den vandrende jøden,» men meningen med kritikken er den samme.  

Vi la merke til at i den anti-israelske julestria måtte utenriksministeren endog ty til den notoriske president Jimmy Carters spark til jødene for å få gitt substans til sitt svar i Stortinget på et «spørsmål» fra marxist-leninisten Bjørnar Moxnes om hva som er grunnen til at regjeringen ikke innfører sanksjoner mot den israelske staten, til tross for alvorlige, gjentatte og langvarige brudd på folkeretten, som han uttrykte det. Moxnes sin bekymring var bl.a. at Israel i 70 år nektet å etterkomme FN-resolusjon 194 som ifølge ham erklærer at palestinske flyktninger har rett til å vende hjem, og/eller motta kompensasjon for tapt eller ødelagt eiendom.

Les også:  Unik klimasatsing i norsk landbruk: Bondens klimakalkulator lanseres

I sitt svar sa utenriksministeren seg enig i at «… de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred.  Dette synet er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, deriblant resolusjon 465 og 471, og vurderinger fra den internasjonale domstolen i Haag. Norge uttrykker også bekymring overfor israelske myndigheter om brudd på folkeretten, overdreven maktbruk og brudd på menneskerettighetene,» sa utenriksministeren og lot forsamlingen forstå at det slett ikke er noen forskjell mellom partiene Rødt og Høyre når det gjelder å nedvurdere den jødiske statens anseelse og legitimitet. 

Det kan vel etter hvert knapt finnes den paragraf i folkeretten og menneskerettighetene som ikke staten Israel har forgått seg mot, skal vi tro utenriksministeren. Hun har ingen innvendinger mot at spørsmålsstilleren la ansvaret for at Resolusjon 194 (III) av 1948 ikke ble etterkommet, ble lagt på den jødiske staten. At denne ikke-bindende resolusjonen fra FNs Hovedforsamling som ble vedtatt midt under den uavhengighetskrigen som de arabiske naboene førte mot Israel, – at den ble avvist av araberstatene, men på viktige punkter akseptert av israelerne som faktisk inviterte arabiske flyktninger til å komme tilbake (hvilket mange gjorde), kom ikke frem i debatten i Stortinget. 

Les også:  Miljøforkjempere håper at moderniseringen av Norilsk Nickel vil hjelpe miljøet

Heller ikke det poenget i denne resolusjonen som inviterer hjem igjen  «… flyktninger som ønsker å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer, …» (Artikkel 11) noe som slett ikke var kontroversielt blant israelere, ble gjenstand for kommentar fra debattantene. Mytene om Israels mange «forbrytelser mot det palestinske folk,» er i dag så grunnfestet i norsk politikk at det ikke lenger stilles spørsmål ved påstandene.

Det er pinlig å se at utenriksministeren ikke har annet å forsvare sitt syn med enn de to resolusjonene 465 og 471 fra 1980 som daværende president Jimmy Carter lot passere i Sikkerhetsrådet uten å legge ned veto. Carter har aldri vært en varm venn av Israel, og hans markeringsbehov i den arabiske verden tjente ham lite til ære – ikke minst i denne saken. 

Utenriksministeren burde dessuten ha tilføyet at ingen av de to gamle resolusjonene fra Sikkerhetsrådet som var vedtatt under FN-paktens kapittel VI, hadde noen som helst bindende virkning for partene. De var en gjentakelse av araberstatenes vedvarende klage på at Israel ikke la ned forbud mot at jøder reiste tilbake til sine ødelagte hjem i Judea og Samaria og bygde dem opp igjen. Folkerettsstridig bosetting ble dette kalt, en karakteristikk som utenriksministeren støtter med en tilføyelse om at gjenoppbyggingen av ødelagte jødiske hjem i Judea og Samaria «… utgjør et hinder for fred

Les også:  Hvem betaler egentlig for kuttene i inkassosalærene?

Den serviliteten som til stadighet kommer til uttrykk fra norske myndigheters side overfor alle slags politiske meningsytringer i FN-resolusjoner, er enestående for norsk utenrikspolitikk. En forklaring kan være utilstrekkelig faglig kompetanse på folkerettens område.  En indikasjon på dette finner vi på Utenriksdepartementets egen hjemmeside under temaet «Folkerett,» hvor departementet uten forbehold slår fast at «… Av FN-pakten følger også at FNs Sikkerhetsråds resolusjoner er bindende for samtlige av FNs medlemsstater.» 

Det finnes ingen bestemmelse i FN-pakten som gir grunnlag for en slik forståelse. Vi ser derfor med bekymring på hvilke andre politiske innspill fra et islamsk-dominert tilfeldig flertall i FN som Norge i fremtiden vil anse som bindende folkerett.

Foto: IDF

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Ranaposten.no publiserer aktuelle saker og nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.