Jeg satt morrakaffen i halsen da jeg leste hvordan helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol tolker samenes og urfolks rettigheter i ILO-konvensjon 169, som Norge er forplikta til å følge.
Av: Runar Myrnes Balto, sametingsråd (NSR).
Det virker som ministeren tror hun og staten på egen hånd kan avgjøre hvilke rettigheter som skal gjelde, og hvilke som ikke skal det.
Rødts helsepolitiker Seher Aydar hadde spurt ministern om hun mener dagens helsetjenester er i tråd med ILO-169 artikkel 25. Det er i svaret til dette spørsmålet at de oppsiktsvekkende påstandene leveres.
Disputten står om hvilke helserettigheter samene har i Norge. Det er enighet om at urfolk skal gis tilfredsstillende helsetjenester slik at også urfolk kan nyte av best mulig fysisk og mental helsemessig standard. Problemet er at Kjerkol ignorerer at det av samme artikkel følger at staten skal skaffe urfolk «ressurser som setter dem i stand til å utforme og tilby slike tjenester under deres eget ansvar og kontroll».
Hun mener altså av en eller annen grunn at dette ikke er en plikt for staten, noe hun ikke har støtte for av den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ILO sin egen manual om ILO-169, som påpeker at urfolks rett til ansvar og kontroll er en like viktig plikt for staten.
Det vi egentlig snakker om er hvordan spesialisthelsetjenestene skal organiseres. Per i dag er Sámi klinihikka plassert under Finnmarkssykehuset, og det samiske folket har ingen direkte ansvar og kontroll. Sametinget har påpekt at det trengs et eget budsjett og eget styre for klinikken der Sametinget har oppnevnt styremedlemmer, for at Norge skal være innenfor ILO-169.
Men dette mener altså ikke Kjerkol. Problemet er at hun er på tynn is folkerettslig. I sin argumentasjon tryller hun frem artikkel 34 i konvensjonen. Der står det at arten og omfanget av de tiltak som treffes skal fastsettes på en fleksibel måte, med hensyn til særegne forhold i hvert enkelt land. Dette tolker helseministeren som at staten på egen hånd kan avgjøre i hvilken grad forpliktelsene etter ILO-169 skal følges.
Ministeren mener altså at siden Sametinget har en rett til å konsultere med staten, blant annet om oppdragsdokumenter til de regionale helseforetakene, så trenger ikke staten å oppfylle de andre forpliktelsene sine. Det er med respekt å melde en dypt sjokkerende holdning. Det blir som å nekte noen ferierettigheter fordi de har rett til å forhandle om lønn, for å dra en tilfeldig sammenligning.
Sånn funger ikke rettsstaten heldigvis, og sånn kan da ikke urfolksrettighetene heller fungere? Er kommunal-, distrikts- og «sameminister» Sigbjørn Gjeldsvik enig i helseministerens tolkning av art. 34? Er det Regjeringens offisielle politikk at den selv og på egen kjøl kan velge hvilke rettigheter som gjelder for samene og hvilke som ikke gjelder?
Grunnen til at helserettighetene i ILO er av ekstrem viktighet for Sametinget er at dagens helsetjenester til den samiske befolkningen ikke er gode nok. Man har ennå ikke likeverdige tjenester med samisk språk- og kulturkompetanse for nødvendige helsetjenester, og de tilbudene vi har i dag står i fare for å forsvinne grunnet pågående nedbygging og innsparinger. Ansvar og kontroll handler om at samene selv skal kunne prioritere mellom tilbud og utvikling, og akkurat nå handler det om muligheten til å skjerme det lille vi har.
I juni kommer sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Da vil vi nok få svært mange grunner til at det trengs et tilpasset og likeverdig helsetilbud til samene i Norge. Da vil det være i hele Norges interesse at staten gjør et forsøk på å følge helseforpliktelsene i ILO-169, og ikke fortsetter i gamle vaner med å bare overkjøre samenes rettigheter.
