LESERINNLEGG: Norges utfordrende rolle i Sikkerhetsrådet

Foto: David Taylor

Offisielt kostet det skattebetalerne 30 millioner kroner å få kjøpt billett til de neste to års forestilling i Sikkerhetsrådet, hvor statsministeren, utenriksministeren og FN-ambassadøren planlegger å fortelle verden hvordan den helst burde ha sett ut.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

I realiteten kostet det svært mye mer i form av underhåndsløfter om milde bistandsgaver til norgesvennlige land og tvilsomme diktaturer i den tredje verden.  Men, som en diplomat skal ha formulert det: «Det er meg revnende likegyldig hvilket vindu vi kaster pengene ut av.» Borte blir de jo uansett.

Her skal det tas vare på de ideelle sidene ved norsk utenrikspolitikk som «norske interesser og verdier,» «de små lands interesser,» «internasjonal lov og orden,» «fred og forsoning» og «klimaendringer.» Det er dette våre politiske ledere begrunner innsatsen med, og da får vi jo etter hvert noe konkret å måle bærekraften i investeringen deres opp mot.

Men også i FN finnes det en «virkelighetens verden» hvor det ikke bare kjøpslås og byttehandles med stemmegivning i politiske resolusjonsdebatter, men hvor også menneskers og nasjoners sikkerhet, og liv og skjebne for øvrig veies, verdsettes og en sjelden gang avgjøres. I Sikkerhetsrådet finner vi dessuten den håndfaste realiteten som utgjøres av frem stormakter med vetorett. Uten deres samtykke blir det ingenting av hverken de små lands interesser og verdier eller klimaet.  Det er uansett de som bestemmer. De norske interessene vil derfor få gjennomslag bare i den utstrekning de er forenlige med interessene og verdiene til Kina, USA, Russland og EU. Det er dette vi har å velge mellom.

Man skal ikke se bort fra at det kan dukke opp debattema og resolusjonstekster i Sikkerhetsrådet som ikke bringer noen av maktene i vranglås. Norske interesser i form av fortsatt eksport av fisk til Kina og andre land, vil neppe støte på problemer og vil sannsynligvis heller ikke komme i fokus, med mindre Norge i FN skulle velge å støtte USAs mange og voksende sanksjoner mot Kina som følge av det kinesiske kommunistpartiets umenneskelige behandling av uigurene som det fra Kina lekker ut informasjon om. Men er Norge rede til å ofre vareeksport for menneskerettigheter?

Les også:  – En solid utvikling blant de yngre

Uigurene er en kinesisk minoritet som klart peker seg ut for støtte fra en norsk regjering som er levende opptatt av de små folks rettigheter i en stormaktsverden, på samme måte som fredsprisvinneren Liu Xiaobo og andre kinesiske forkjemperefor fred og ytringsfrihet har vært det. USA har dessuten innført sanksjoner mot Kina, ikke bare til støtte for menneskerettighetene, men også av en rekke andre grunner, så som militær opprustning, ekspansjon og handel med den krigførendeislamske republikken Iran som sprer terror i verden.  Det er for tiden en spent og uforsonlig stemning i Sikkerhetsrådet hvor Norge ønsker å ta sete, og det hjelper lite å dele ut rosa sokker og andre suvenirer i det forumet.

Det kan derfor bli en travel tid for fredsmeklerne fra Utenriksdepartementet når det gjelder å få partene til å forstå viktigheten av å finne plass for de norske interesser, verdier og klimaendringene som antakelig ingen andre enn Norge og EU tar høytidelig i Sikkerhetsrådet.

Det som årvisst dukker opp som et samlende tema som skaper enighet og samhold i FN, i hvert fall i Hovedforsamlingen, er de mange resolusjonstekstene fra Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, som FN med norsk tilslutning har vedtatt å samarbeide om, og som fordømmer Israel for alt som tenkes kan av brudd på internasjonal lov og rett. Her har Norge i mange år hatt rikelig anledning til å markere sin enighet med det store flertallet og fått vise frem hva som ligger til grunn for norsk Midtøsten-politikk. 

Les også:  LESERINNLEGG: Mer penger til kampen mot vold og overgrep mot barn

Men også her er det klart, akkurat som i klimaspørsmålet, at Norge ikke vil klare å få med seg alle de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet som har vetorett. Og hvem skal vi da støtte, – de som er for eller de som er imot norske interesser og verdier? Blir det ikke til sist et valg mellom våre allierte og deres motstandere, hvorav begge valgene vil ha en høy pris?

Ville det ikke vært lettere (og kanskje mye billigere) for Norge, både som fredsnasjon og som lakseeksportør om vi slapp å måtte ta slike umulige valg som ofte oppstår i Sikkerhetsrådet. Og ville det ikke vært bedre om Norge gjenopptok rollen som upartisk og pålitelig fredsmekler, i stedet for å la oss gli inn i rollen som støttespiller for stormakter og interesser som uunngåelig vil tvinge oss til å føre deres politikk i en splittet verden?

For mange år siden vedtok Sikkerhetsrådet Resolusjon 242 som krever at statene i Midtøsten skal forhandle seg frem til «sikre og anerkjente grenser» i tillegg til en «rettferdig løsning på flyktningespørsmålet.»  I mellomtiden har Israel forhandlet seg frem til det som i den internasjonalt anerkjente grensetraktaten kalles «den permanente, sikre og anerkjente grensen mellom Israel og Jordan.» Da Oslo 2-avtalen som støtter seg på Resolusjon 242, året etter ble ratifisert, uttalte daværende statsminister Yitzhak Rabin i Knesset 5. oktober 1995 at «Israels sikkerhetsgrense skal gå i Jordandalen.» Det var der den året før var avtalt å skulle gå. Hvorfor står vi ikke fast ved standpunktet fra den gang, men i stedet bidrar til å rive opp igjen konflikten ved å støtte utenforliggende interesser. Har Norge i det hele tatt et vellykket resultat som fredsmekler å vise frem for Sikkerhetsrådet eller har vi gitt avkall på den rollen?

Les også:  Nytt innovasjonssenter skal dra Norge inn i fremtiden

Norge som støttespiller for Oslo-prosessen var en rolle det sto internasjonal respekt av forrige gang vi var medlem av Sikkerhetsrådet. Nå har vi igjen en gyllen anledning til å minne Sikkerhetsrådet om hva det vedtok i 1967, og erklære at Norge fortsatt står fast ved resolusjonens anbefalinger til partene.

Da vil vi kunne forklare for Sikkerhetsrådet at dersom partene i konflikten ønsker å fravike Oslo-avtalene og heller forhandle om en tostatsløsning, er president Trumps fredsplan den eneste planen hittil som tar Resolusjon 242 alvorlig ved at den også tar hensyn til Israels behov for sikre og anerkjente grenser.

På den måten ville Norge igjen kunne fremstå som en troverdig, konsekvent og utholdende fredsmekler som partene i en konflikt alltid kan stole på. Da ville Sikkerhetsrådet få en medspiller i arbeidet for global fred og forsoning og ikke en politisk værhane som først og fremst har hensynet til «norske interesser og verdier» å ivareta.

Foto: David Taylor

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Ranaposten.no publiserer aktuelle saker og nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.