19. januar vil et toppmøte som Spanias president Sánchez har kalt til for å møte Frankrikes president Macron finne sted i Barcelona.
Av: Jordi Oriola Folch.
Sánchez har bekreftet at toppmøtet kan holdes rolig i Barcelona «fordi han har klart å få den katalanske uavhengighetsprosessen til å forsvinne». Den katalanske uavhengighetsbevegelsen vil vise Sánchez at han tar feil.
Da de fleste europeiske nasjonalstater ble dannet på 1700-tallet, hadde Catalonia alt som utgjorde en nasjon (språk, kultur og eget verdensbilde), på samme nivå som nasjoner som Tyskland, Italia eller England. Men vi ble beseiret i kriger og den katalanske staten ble ikke født. Siden den gang har Catalonia vært delt, en del i Spania (den største) og en annen del i Frankrike (den minste). Takket være en stor vilje til å holde ut, har vi opprettholdt vår nasjonale identitet til tross for Spanias intensjon om å assimilere oss (og også Frankrike). Spania har blitt unnfanget med en castiliansk matrise og har forsøkt å eliminere identiteten og det katalanske språket, av denne grunn, i fire århundrer, har blonden ikke fungert og har forårsaket kontinuerlige katalanske opprør mot Madrid.
I 2010 bestemte flertallet av det katalanske samfunnet, overbevist om at det ikke er noen mulig løsning i Spania, for å gjennomføre en ny uavhengighetsprosess (det har vært mange forsøk tidligere som har blitt druknet i blod og ild) og den nåværende prosessen er fortsatt pågår (i det katalanske parlamentet er det 52 % pro-uavhengighetsseter), med et høydepunkt i 2017 med en selvbestemmelsesavstemning organisert av den katalanske regjeringen som ble vunnet med 90 % «ja»-stemmer. Catalonia håpet at Spania ville reagere demokratisk når de så at flertallet av det katalanske samfunnet ønsket en fredelig separasjonsprosess. Han var også sikker på at EU ville forhindre en tilbakeslag. Men Spania sendte 10.000 politimenn for å banke opp velgere som gjorde motstand uten vold, og EU sa ingenting.
Nå skryter president Sánchez av å ha pasifisert Catalonia (som om han snakket om en pasifisert koloni) fordi det er mindre pro-uavhengighetsaktivitet enn i 2017. Han har løslatt 9 politiske fanger (selv om han har fortsatt å forfølge med 3600 forfulgte og der er fortsatt 400 katalanere som venter på rettssak) og har innkalt til et forhandlingsbord med uavhengighetsbevegelsen, to ganger på fire år, noe som virker som en hån.
Hvis det er mindre mobilisering, er det fordi bevegelsen hadde demonstrert i gatene i 12 år, fordi pandemien tvang en stans og fordi den harde rettslige undertrykkelsen har fått en del av uavhengighetsbevegelsen til å stoppe av frykt i møte med en udemokratisk og hensynsløs stat. Men siden Sánchez har fortsatt å ignorere ønsket fra flertallet av katalanerne (80 %) om å løse konflikten med en folkeavstemning og ikke med pålegg, forblir ønsket om uavhengighet intakt og uavhengighetsbevegelsen fortsatt fast bestemt på å oppnå en uavhengig katalansk stat som tillater den katalanske minoriteten utvikler seg i frihet og velstand.
