Igjen dukker spørsmålet opp om Norge bidrar til finansiering av terrorvirksomhet i Midtøsten. Denne gangen er det stortingsrepresentant Ingjerd Schau (H) som 21. august spør om utenriksministeren kan forsikre at den norske støtten til Palestina ikke går til å belønne terror eller antisemittisme?
Utenriksminister Eriksen Søreide uttalte i sitt svar blant mye annet at «den palestinske støtteordningen for palestinske fanger i israelske fengsler er ikke finansiert med norske bistandsmidler. Dette har Norge fått gjentatte forsikringer om fra de palestinske selvstyremyndighetene. Daværende statsminister Fayyad bekreftet i et brev til utenriksminister Eide i 2013 at norske bistandsmidler ikke ble brukt til finansiering av ordningen. Dette ble igjen bekreftet i mitt møte med den palestinske finansministeren Shukri Bishara 5. august.»
Selv om Ingjerd Schau skulle se seg fornøyd med svaret, er det likevel grunn til å se nærmere på saken, for det er fremdeles et faktum at de palestinske selvstyremyndighetene hvis aktiviteter Norge har påtatt seg et hovedansvar for å samle inn og bevilge penger til gjennom den såkalte «Giverlandsgruppa,» AHLG, fortsatt erklærer at de utbetaler lønn til palestinske terrorister, gradert etter hvor «flinke» de har vært til å ta livet av israelere. Pengene kommer fra den samme kassen som Norge og andre giverland (etter sterk oppfordring fra utenriksminister Eriksen Søreide og hennes forgjengere) årlig fyller med milliardbeløp.
I 2017 utbetalte finansminister Shukri Bishara hele 350 millioner dollar, eller nærmere 3 milliarder kroner til palestinske terrorister og deres familier. Hvordan kan utenriksministeren være sikker på at ingen av disse pengene stammet fra norske skattebetalere, bortsett fra at Hr. Shukri Bishara sa det?
Vi har en rekke ganger informert offentligheten, Utenriksdepartementet og politikerne på Stortinget om hvordan norske penger via Utenriksdepartementet og dets underbruk, Norad, brukes til å finansiere anti-israelsk terrorvirksomhet. Det skjer nemlig ikke bare gjennom direkte og indirekte tilskudd til de palestinske selvstyremyndighetene, men også i stor grad gjennom prosjektstøtte til norske frivillige organisasjoner som i sin tur støtter palestinske grupper som Utenriksdepartementet har mindre kontroll med.
Den mørke siden ved dette bistandsarbeidet omtales nesten ikke i norske medier, med mindre skandalene rammer norske myndigheter direkte. Hjelpeorganisasjonene har imidlertid aldri vist tilbakeholdenhet når det gjelder å engasjere seg i «prosjekter» hvor det ikke legges skjul på at formålet er å påføre Israel skade. Et skoleeksempel er Flyktninghjelpens mye omtalte engasjement i prosjektet ”Informasjon, rådgiving og juridisk assistanse,” ICLA, som sies å ha mottatt 180 millioner kroner, bl.a. av norske skattebetaleres penger.
Et formål med prosjektet har vært å manipulere israelsk demokrati for å oppnå ”endringer i israelsk politikk og praksis,” og å frembringe ”bevis og analyser for å danne grunnlag for internasjonalt press på Israel.” Et annet formål med Flyktninghjelpens prosjekt var å sabotere den israelske rettsstaten ved å betale israelere for å innlede hundrevis av tvilsomme rettssaker ved israelske domstoler i den hensikt å blokkere og ødelegge rettssystemet i landet. Slike ting har vi fortalt Utenriksdepartementet og politikerne om svært mange ganger de siste 10-15 årene uten at noen av dem har reagert. Ingjerd Schau burde derfor ikke være særlig fornøyd med svaret hun fikk av Utenriksministeren. Det står nemlig ikke til troende.
Dette mønsteret bak norsk finansiering av slike prosjekter i Midtøsten forsterkes ved at det stadig dukker opp nye eksempler på at Regjeringen over Utenriksdepartementets budsjett ikke bare støtter organisasjoner som er engasjert i boikott-tiltak mot Israel, men også har et nært samarbeidsforhold med finansiell støtte til organisasjoner og regimer som er direkte engasjert i krigshandlinger og terror. De mest fremtredende på dette området i Norge er igjen Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen.
Norsk folkehjelp som fagbevegelsen står bak og som er representert i boikottbevegelsen mot Israel, hadde i 2016 en omsetning på hele 1,25 milliarder kroner. Etter å ha blitt saksøkt i USA av en Israel-venn for å ha brutt vilkårene for å motta amerikansk støtte ved å motta penger fra regimet i Iran, har Norsk folkehjelp ifølge bladet Bistandsaktuelt, inngått et forlik med USAID om å tilbakebetale 16 millioner kroner som var mottatt på falske premisser. Norsk folkehjelp mener selv de ga seg for å slippe en krevende rettssak i USA. Med et milliardbudsjett i ryggen, er et tap på 16 millioner kanskje ikke en katastrofe for dem, men hva med den offentlige anseelsen til denne «folkeorganisasjonen»? Den ordner mediene ved å fortie skandalen, og myndighetene er opptatt av helt andre ting.
Dette er bare et eksempel på Norsk folkehjelps tette bånd og finansielle støtte til terror-organisasjoner og -grupperinger i Midtøsten. Det lar seg ikke tro at norske myndigheter ikke kjenner til denne lyssky virksomheten når de gir finansiell støtte til Norsk folkehjelp. Og dessuten: Hvilken kontroll har utenriksministeren som formann i giverlandsgruppa AHLG med hva alle de milliardene hun der samler inn til PLO-potten brukes til? Svaret er enkelt: Hun har ingen kontroll med hva hennes innsamlede milliarder brukes til. Men vi vet at flere av dem brukes til å lønne terrorister for deres innsats. Bevisene for norsk statlig og privat, direkte og indirekte terrorfinansiering er overveldende.
Vi har nå gjennom flere artikler sett nærmere på norsk Midtøsten-politikk og især Utenriksministerens rolle i den. Vi kommer ikke utenom en konklusjon om at det vi ser har lite å gjøre med ivaretakelse av norske interesser i området. Vi minnes at utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide en gang for flere år siden selv ga uttrykk for hvordan hun vurderer en sentral Midtøsten-aktør, Det muslimske brorskap, som er den politiske moderorganisasjonen til terrororganisasjonen Hamas som styrer på Gazastripen. I det NRK-sendte programmet «Debatten» den 3. mars 2011, ga hun i egenskap av utenrikspolitisk talskvinne for Høyre følgende karakteristikk av Brorskapet:
”Det muslimske brorskapet er jo en kraft som er til stede i alle landene i regionen. I noen, langt sterkere enn i andre land. Men det er altså ingen grunn til å tro at dette skulle være en bevegelse man hverken skulle snakke med eller lytte til. Det er en viktig bevegelse. Det er ikke en ekstrem islamistisk bevegelse på noen måte, det er en relativt konservativ og moderat bevegelse i de fleste fasetter, og det er altså en meget viktig aktør i regionen, både for å forstå det som skjer, men ikke minst for utviklingen videre. Så, skal man forstå og snakke med og ha innflytelse i regionen, så er det faktisk viktig også å snakke med Det muslimske brorskap.” (applaus fra salen)
Det bemerkelsesverdige ved denne hyldesten er kanskje utelatelsen av det som var det mest velkjente ved Brorskapet, nemlig dets ideologiske programerklæring: «Allah er vårt mål. Profeten er vår leder. Koranen er vår lov. Jihad er vår vei. Å dø for Allahs sak er vårt høyeste ønske.»
Da hun tiltrådte som Utenriksminister i fjor, fjernet NRK dette innslaget fra det tilgjengelige programarkivet på Internett.
Dr. Michal Rachel Suissa
Leder, Senter mot antisemittisme (SMA)
Foto: IDF.