I en pressemelding like før jul i år meldte Fiskeriministeren om at det i forkant av årets skreisesong kunne bli aktuelt å stenge fiskefelt dersom prøvetakingen viser at det i hovedsak fiskes på kysttorsk. Tiltaket er et ledd i et forsøk på å gjenoppbygge kysttorsk-bestanden i nord.
Av Trude Borch, seniorforsker, Akvaplan niva.
I kjølvannet av dette lanserte Fiskeribladet begrepet «kysttorsk-politi» om Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet som ville fått en sentral rolle i en slik stenging. For å forstå denne situasjonen kan det være nyttig med et historisk tilbakeblikk på blant annet norsk-russiske fiskeriforhandlinger på 70-tallet, torskekrisa på 80-tallet og det internasjonale havforskningsrådets anbefaling om null-fangst av kysttorsk på 2000-tallet.
Nordøstarktisk torsk eller skrei er Norges viktigste kommersielle fiskeart. På 70-tallet inntok en slektning av skreien, kysttorsken, den politiske arenaen. Dette skjedde i den norsk-russiske fiskerikommisjonen hvor Norge og Russland har et felles ansvar for å forvalte den nordøst arktiske torskebestanden. Kysttorsk har inngått i den norsk-russiske kvoteavtalen siden 1977. Bakgrunnen for dette var at Norge ba om en ekstra kvote med torsk i tillegg til halve skreikvoten. Russerne godtok det norske kravet om en kysttorsk kvote på 40 000 tonn forutsatt at Russland fikk tildelt en like stor kvote av det som de omtalte som «Murmansktorsk».
I de påfølgende årene så ble skrei-kvoten justert etter årlige bestandsvurderinger mens årskvoten for kysttorsk og Murmansktorsk forble på 40 000 tonn for hvert av landene. Med torskekrisen på slutten av 1980-tallet kom kysttorsken igjen opp på den politiske agendaen. Krisen resulterte i en radikal nedgang i totalkvoten for nordøstarktisk torsk. På starten av 90-tallet mistet kystfiskerne 75 % av sitt inntektsgrunnlag og de lanserte ideen om en økt kysttorsk-kvote for å avhjelpe situasjonen.
Dette ble starten på et alvorlig og komplekst forvaltningsproblem. Selv om man i 1977 hadde tatt utgangspunkt i vitenskapelige indikasjoner på eksistensen av en kysttorsk i Norge (blant annet Rollefsen 1933), så stod man nå overfor en gedigen utfordring. Det kom nemlig stadig flere krav om lokal forvaltningsmyndighet av stedlige torskestammer. Dersom hver fjord hadde en distinkt stamme av lokal torsk så ville et tradisjonelt forvaltningssystem med kvotefastsetting basert på bestandsestimering resultere i ekstremt høye forsknings- og forvaltningskostnader. Kravene om en forvaltning av under-bestander på lokalt nivå truet faktisk hele det sentralisertefiskeriforvaltningssystemet i Norge. Ifølge Professor Holm (Norges Fiskerihøgskole) så førte dette også til en utvanning av kysttorsk-forskningen. Parallelt med den norske forskningsinnsatsen la russerne fram forskning for å legitimere en økning i kvoten av Murmansktorsk. Til dette svarte det internasjonale havforskningsrådet (ICES) at det manglet vitenskapelige bevis for eksistensen av noen som helst torskebestand forskjellig fra den nordøst atlantiske torsken. Til tross for dette fikk både Norge og Russland beholde sine respektive kvoter på 40 000 tonn. Dette vedvarte helt fram til 2003 da ICES, samtidig som rådet godtok eksistensen av andre torskebestander enn den nordøstarktiske, advarte mot en kraftig reduksjon i norsk kysttorskbestand og anbefalte «no take» for 2004.
Norske fiskerimyndigheter stod igjen overfor et problem. Da det er utfordrende å skille mellom skrei og kysttorsk ved hjelp av vanlige forvaltningsmetoder, så ville en stopp i fisket etter kysttorsk i realiteten innebære en total stopp i kystflåtens torskefiske. Som et resultat ble kvoten for 2004 satt til 20 000 tonn i stedet for det anbefalte «no take» som var anbefalt fra ICES.
Kysttorsken har som vi ser historisk vært en politisk torsk, en kvote som har kommet til som følge av politiske forhandlinger mer enn forskning, bestandsestimering og kunnskap om størrelsen på kysttorsk-fangster. Kvoten på 40 000 tonn har på grunn av dette blitt omtalt som en «papir-kvote» Dette har ført til store utfordringer for forvaltningen. I dag står vi overfor en meget alvorlig situasjon da Norge kan risikere å miste MSC merket for skreien som følge av nedgang i kysttorsk-bestanden.
På 70-tallet var «vitenskapelige indikasjoner» på eksistensen av en kysttorsk tilstrekkelig for at Norge fikk tildelt en ekstra-kvote på torsk i de norsk-russiske fiskeriforhandlingene. Det manglet bestandsestimeringer og man kan si at den var en «politisk konstruksjon». Men også konstruksjoner har materielle og økonomiske effekter og den nåværende vitenskapelige kunnskapen om at kysttorsk-bestander er i nedgang har resultert i regulering av både yrkesfiske, fritidsfiske og turistfiske. Nå er det også fare for at vi mister bærekraftsmerket MSC for skreien. Dette vil ha alvorlige konsekvenser for både markedsadgang og pris for Norges viktigste kommersielle fiskebestand.
Forskningen på kysttorsk økte utover 90-tallet. Forskningsfeltet var imidlertid preget av stor uenighet om hva som skulle være «det vitenskapelige kriteriet» for å skille skrei og kysttorsk. Forskere ved Havforskningsinstituttet i Bergen og russiske forskningsmiljøer (Borisov m.fl.) hevdet at det var umulig å skille kysttorsken fra den nordøst arktiske torsken. Dette ble utfordret av forskere ved Norges Fiskerihøgskole i Tromsø som hevdet å ha lykkes i å ha etablere dette skillet (Fevolden og Pogson). De hevdet altså ha kommet opp med vitenskapelige bevis på eksistensen av «den andre torsken».
I perioden etter 1992 ble det allokert flere ressurser til Havforskningsinstituttet for overvåking av bestandsstørrelsen på kysttorsk. Denne prioriteringen av ressurser var i tråd med ICES fokus på at fiskebestander skulle forvaltes innen “safe biological limits”, noe som forutsetter kunnskap om bestandsstørrelse og bestandens reproduktive kapasitet, rekruttering. I 2003 hevdet norske bestandsforskere at de hadde kartlagt hele distribusjonsområdet til den norske kysttorsken. Samtidig hevdet de at de med vitenskapelig sikkerhet kunne si at bestanden var på et historisk lavt nivå og utenfor “safe biological limits.” Dette var bakgrunnen for at ICES anbefalte ‘no take’ av kysttorsk for fiskesesongen 2004. Som nevnt så fulgte ikke den norsk-russiske fiskerikommisjonen anbefalingen fra ICES, men besluttet å sette kvoten på 20 000 tonn.
De overfor nevnte kravene om lokal forvaltning av mer stedlige torskestammer enn den vandrende skreien, kom i kjølvannet av at forskere på 80- og 90-tallet hevdet å ha funnet indikasjoner på eksistensen av lokale-under-bestander av kysttorsk (Jakobsen og Eliassen). Det har blitt hevdet at norske myndigheter som følge av disse kravene gjorde om på tildelingen av forskningsmidler bort fra dette forskningstemaet fordi de fryktet slike lokale krav. Men, forklaringen på denne påståtte omfordelingen av forskningsmidler kan like gjerne ha vært at myndighetene måtte konsentrere forskningsinnsatsen for å gi fiskerimyndighetene et vitenskapelig fundament for kvote-anbefalinger. I tillegg så man i denne perioden også en overgang til økosystem-basert forvaltning, et forvaltningsregime som krever stor forskningsinnsats.
Kysttorsk-forskerne tilpasset seg dette nye forvaltnings-idealet ved å påpeke at en endring i kysttorsk-forvaltningen måtte være basert på grundige studier av dynamikken i torskebestanden og interaksjoner mellom ulike genetiske typene av torsk (Pedersen og Pope). I skrivende stund tas dette arbeidet videre ved at ICES i januar 2021 foretar en gjennomgang av hele metodikken knyttet til den norske kysttorsken. Da det er en gradvis endring i den genetiske poolen til kysttorsken fra nord til sør, så vurderes det blant annet å sette skillet mellom kysttorsk sør og nord ved 67 grader nord og ikke ved 62 grader nord slik som nå.
Som vi ser så er lillebror til skreien gjenstand for stadig definering og re-definering i et trekant-drama mellom forskere, forvaltere og fiskere. Nå er den er årsaken til at skreien mister sitt miljømerke MSC 26. april i år noe som er dramatisk for norsk sjømatnæring. Kanskje kan det pågående arbeidet i ICES, med gjennomgang av metodikken rundt kysttorskbestanden, bidra til at kysttorsken i nord re-defineres ut av kategorien «truet» og vi berger MSC merket for skreien? Det er å håpe på for da kan vi søke om forlengelse av dagens sertifikat.
Artikkelen har tidligere vært publisert i Fiskeribladet.
