Ikke siden den annen intifada for 20 år siden har intensiteten i terror mot Israels befolkning vært større enn nå. Hver dag rapporteres det som angrep om koster menneskeliv.
Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.
Israelske medier spekulerer over hva som kan være årsaken, men er forsiktige med å peke på de mest sannsynlige, som er en kombinasjon av økende oppvigleri fra palestinsk-arabiske ledere og en mer rikelig tilgang på våpen og penger.
Den pågående bølgen av terror mot israelere skjer samtidig som vi observerer en intensivering av antisemittisk pregede handlinger og uttalelser over hele verden. Det virker som om det har oppstått et internasjonalt behov for å avlede folks oppmerksomhet fra all verdens dårskap og elendighet som preger tidens nyhetsbilde. Makthavere har gjennom historien hatt for vane å iverksette pogromer for å lede folks oppmerksomhet bort fra eget vanstyre, feil og mangler. Det slår ikke feil og nå ser vi det enda en gang.
Umiddelbart etter at israelske militære styrker var gått inn i den palestinsk-arabiske byen Jenin for å eliminere terrorgrupper som forberedte angrep mot det israelske sivilsamfunnet, benyttet EUs Ministerråd for utenrikssaker anledningen til å rette skarp kritikk mot de israelske selvforsvarstiltakene. Ifølge EU burde ikke Israel forsvare seg mot terror.
Noen dager senere fulgte Europaparlamentet opp med en kraftig resolusjon hvor man ikke unnslår seg å benytte klassisk antisemittisk retorikk for å rakke ned på og demonisere den jødiske staten. Resolusjonen krever blant annet at Israel skal trekke tilbake erklæringen om at en rekke EU-finansierte frivillige organisasjoner er knyttet til terrororganisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP, samt å gå inn for å få Den internasjonale straffedomstolen, ICC, til å etterforske Israel. Det var på oppfordring av en av de terror-avslørte organisasjonene som både EU og Norge støtter med bistandsmidler at dette skjedde.
Det tydeliggjør hvor tette bånd som er opprettet mellom europeiske bevilgende myndigheter og arabisk terrorisme, og hvor lett det er for terroristene å få sine organisasjoner finansiert av europeiske regjeringer. Som vi har forklart tidligere, har disse forbindelsene ført til en situasjon hvor europeiske regjeringer og EU tvinger seg selv til å benekte hva de holder på med av frykt for å måtte innrømme at det er de selv som står bak den terroren som israelerne må forsvare seg mot. Terror-organisasjonene har med andre ord tatt makten og vi må bare betale og vedta slike resolusjoner som de forlanger.
Det lokale oppvigleriet som rettes mot sivilbefolkningen i de selvstyrte områdene er nå mer ekstremt enn noen sinne. Jødedommen fremstilles som satanisme og israelerne som dyr. Hva vi imidlertid først og fremst bør merke oss, er at denne ondskapsfulle virksomheten er fremmedfinansiert. Mye av driftsmidlene til de palestinske selvstyremyndighetene kommer fra EU og den norsk-ledete giverlandsgruppen AHLC.
Et trekk i bildet er også virksomheten innenfor vestlige frivillige organisasjoner som årlig forsynes med milliardbeløp i vestlig støtte. Blant disse arbeides det intenst for å få avskaffet IHRAs definisjon på antisemittisme som både Norge og EU offisielt har sluttet seg til. Definisjonens punkter som blant annet påpeker at å reise krav til Israel som ikke reises mot andre stater, er en antisemittisk handling. Et hundretalls frivillige organisasjoner i den såkalte «fredsindustrien» står bak krav om at FN, EU og andre må forkaste denne definisjonen av antisemittisme. Realiteten er at den avslører disse organisasjonenes virksomhet som klart antisemittisk.
I den internasjonale debatten har også USAs initiativ overfor Saudi Arabia for å normalisere forholdet til Israel blitt et stridsspørsmål. Det har lenge vært kjent at lederskapet i Saudi Arabia krever som motytelse fra Israel at landet godtar og setter ut i livet den «fredsplanen» som daværende kronprins Abdullah lanserte i 2002 for å lede oppmerksomhet bort fra terroren 11. september 2001. Denne planen går i korthet ut på at Israel skal erklære kapitulasjon i Seksdagerskrigen og trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949. Tanken støttes varmt av Mahmoud Abbas, men ikke av Israel. Dette brukes for alt det er verd av mediene i deres kritikk av Israel og bidrar til å skape et negativt mediebilde av israelske myndigheter.
Og endelig holder FN det gående med sin nyopprettede komité for granskning av Israel, COI, som på ny har avlagt rapport full av usaklige og feilaktige påstander om israelske brudd på menneskerettigheter. Igjen øyner vi behovet hos de mange FN-medlemmer for å avlede oppmerksomhet fra egne feil og mangler som de prøver å skjule ved å legge skylden på Israel. Mønsteret er kjent og kommer ikke til å endre seg. Det viktige er at stadig flere får øynene opp for hva som foregår, og hvordan skattepengene deres brukes av de politikerne de har gitt sin tillit til.
