Mens en salve på nærmere 600 høyeksplosive raketter haglet ned over det sørlige Israel, drepte og lemlestet mennesker og ødela boligområder i sivile lokalsamfunn, deltok Utenriksdepartementet i en FN-ledet pengeinnsamling til støtte for Hamas-regimet i Gaza.
Den norske diplomaten Tor Hattrem, en Høyre-politiker med rakettkarriere som inntil nylig gjorde tjeneste som utenriksråd før han ble utnevnt til FN-ambassadør, holdt på vegne av den norske regjeringen innlegg i Hovedforsamlingens 4. komité for «spesielle politiske saker» (les: «spesiell ivaretakelse av palestinske interesser,») sammen med delegater fra bl.a. Syria, Jordan, Libanon, Tunisia, Egypt og Kuwait, hvor han etter instruks fra utenriksministeren bl.a. uttalte at «Norge forblir en stabil partner for UNRWA når det gjelder politisk og finansiell støtte og har avsatt ytterligere midler i 2018 som følge av den rådende situasjon.»
Han ga uttrykk for beklagelse over den uvanlige mangel på enighet som kommer til uttrykk i rapporten for 2018 fra arbeidsgruppen for finansiering av UNRWA som følge av at USA har trukket tilbake sin støtte. Det er godt dokumentert at FNs politiserte hjelpeorganisasjon UNRWA fungerer som bistandsorganisasjon for terrorister i Midtøsten.
Da denne hjelpeorganisasjonen ble opprettet i 1949, måtte man omdefinere flyktningbegrepet for å få med seg alle de arabiske fremmedarbeiderne med kort oppholdstid i landet som forlot Israel etter opprettelsen i 1948. FN vedtok derfor å gi denne eksklusive flyktningstatusen til «… personer hvis normale bosted var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948 og som mistet både hjem og levebrød som følge av konflikten i 1948. Palestinske flyktninger og etterkommere etter mannlige palestinske flyktninger, inkludert lovlig adopterte barn, har rett til å bli registrert for å motta tjenester fra UNRWA.»
Det er etterkommere etter disse menneskene i 2. 3. og 4. generasjon som av FN og de omliggende arabiske statene fremdeles holdes i UNRWAs umenneskelige leirer uten mulighet til å skaffe seg selv eller sine familier en verdig fremtid. Mens de jødiske flyktningene fra arabiske land ble tatt vel imot og integrert i Israel, holdes UNRWA-araberne som gisler for å legge politisk og annet press på Israel. Nå organiseres mange av dem i terrorist-organisasjoner som Fatah og Hamas som frontkjempere i den islamske krigen mot Israel.
Mens FN holdt møte for bl.a. med norsk hjelp å videreføre denne uverdige behandlingen av mennesker med enda mer penger, valgte Hamas i Gaza å trappe opp sin krig mot Israel. I løpet av to dager skjøt de nærmere 600 raketter mot sivile israelske byer og landsbyer. En israeler ble drept og mange ble skadet. De materielle skadene på israelske boligområder var omfattende selv om ca. 100 raketter ble skutt ned av det israelske forsvaret.
Det var mange land som fordømte rakettangrepet mot Israel, uten at vi denne gangen har sett Norge på listen slik tilfellet har vært før. De humanitære organisasjonene, inkludert de norsk-finansierte, som alltid er raske med å fordømme israelske forsvarstiltak, har vært påfallende tause om det som foregår. Men å fordømme en krigsforbrytelse som det er å beskyte rent sivile mål, koster ingenting. Det spesielle er denne gangen at mens angrepet fortsetter, samles verden (og Norge) i FN for å samle inn mer penger til støtte for angriperne.
Etter to dagers bombardement av israelske boligområder med nærmere 600 raketter, og 160 israelske flyangrep mot militære mål på Gazastripen, ba Hamas om «våpenhvile.» Det er tredje gangen på fem måneder at Hamas setter i gang bombardement av Israel med hundretalls raketter, for så å be om «våpenhvile» straks Israel svarer. Straks Israel slutter med å besvare ilden, erklærer Hamas «seier over den sionistiske fienden» og holder politiske demonstrasjoner i Gaza. Dette skjedde også denne gangen, og i tillegg takket Hamas den norske regjeringen for hjelpen med å stanse «sionistisk aggresjon.»
Dette er blitt et atferdsmønster som viser at Hamas ikke har en militær hensikt med sine angrep på det israelske sivilsamfunnet, men bruker dem til å oppnå politiske og økonomiske fordeler. De siste dagene har Hamas ikke bare oppnådd å få i stand et nytt FN-initiativ til å forsterke innsatsen via UNRWA, men de mottok forleden 15 millioner dollar i kontanter fra Qatar som man mener ble brukt til å lønne familiene til drepte terrorister og produksjon av våpen.
At Israels regjering i en slik situasjon aksepterte en ny «våpenhvile,» fikk forsvarsministeren til å trekke seg fordi han mener det er å kapitulere for terror. Ingen tror på fred med Hamas. Netanyahus politikk er å «slå plenen» en gang i blant for så å vente noen måneder på neste angrep. Det går derfor mot nyvalg i Israel.
Mange er lei også av den politikken og vil «rydde opp» i Gaza. Men er det mulig? Et viktig taktisk hensyn som Israel ikke kan overse er at en mobilisering av store ressurser mot Hamas, vil svekke muligheten for raskt å kunne slå tilbake et angrep fra Hizbollah i nord. Denne faren har tiltatt som følge av at Iran har opprettet store våpenfabrikker i Libanon, mens det syriske regimets fremgang i borgerkrigen har frigjort militære ressurser for Hizbollah som nå effektivt kontrollerer Libanon og grensen mot Israel.
Den norske medvirkningen til denne opprivende striden skriver seg helt tilbake til Jonas Gahr Støres tid som utenriksminister da han innledet en politisk dialog med ledelsen i Hamas og løy om det på direkten i TV2. Den nåværende regjeringen har videreført dialogen og har ved flere anledninger inntatt en meklerrolle på vegne av Hamas, noe som støtter opp om det nåværende atferdsmønsteret til Hamas i krigen mot Israel. Lederne for Hamas føler seg nå sikre på at nye angrep på Israel fører til økt norsk og internasjonal støtte som mer enn oppveier kostnadene. De humanitære kostnadene inngår ikke i regnestykket.
Det mønsteret som stadig mer tydelig avtegner seg er at Hamas utnytter den latente fiendskapen mot Israel som aldri har forlatt Europa, og som nå får europeiske myndigheter, inkludert norske, og FN til nærmest automatisk å stille opp med penger og diplomati hver gang Hamas eller andre terrorgrupper i Midtøsten forbryter seg mot inngåtte avtaler og mot menneskerettighetene.
Terroristene har nå lært at det eneste de behøver å gjøre er å angripe den jødiske staten, så vanker det støtte i form av penger, humanitær bistand, FN-resolusjoner og europeisk kritikk av Israel. Ingen setter et eneste spørsmålstegn ved de lidelsene befolkningen i Israel og på Gazastripen må gjennomgå på grunn av denne meningsløse politikken, og i Norge finnes det ikke en eneste politiker som tør ta saken opp i Stortinget: De er jo alle medansvarlige for milliardfinansieringen av denne galskapen.
Dr. Michal Rachel Suissa
Leder, Senter mot antisemittisme (SMA)
Foto: IDF
