Hva er egentlig ledelse? I løpet av få tiår har ledere blitt verdens største yrkesgruppe. Mannen bak boka «En kultur kalt ledelse», professor Jan Ketil Arnulf, opplever ledelse mer som navnet på et problem enn navnet på en løsning. Her kan du lese hvorfor.
Ordet «leadership» oppsto i USA på midten av 1800-tallet. I Norge ble begrepet «ledelse» for alvor tatt i bruk fra 1950-tallet.
– Fremdeles finnes det mange språk som ikke har et eget ord for ledelse, som for eksempel fransk og japansk, forteller Jan Ketil Arnulf, professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI. Han ga nylig ut boka «En kultur kalt ledelse», som handler om ledelse på tvers av sammenhenger.
– Tidligere hadde vi embeter, sjefstitler som betegnet konkrete autoritetsroller. En biskop eller en oberst kunne ikke uten videre flytte over til en helt annen organisasjon og fortsette som leder der. Kompetansen deres var uløselig knyttet til det sosiale systemet de opererte innenfor, sier Arnulf.
Ledelse er derimot en myteomspunnet autoritet forbundet med et uklart innhold.
– Ledelse er et begrep vi fant opp for å gjøre folk ansvarlige for å fravike tradisjoner. Ellers kunne vi holdt oss til begrepet «høvding». En leder har ansvar for å skape resultater løsrevet fra hva slags produkt selskapet leverer, og det under omstendigheter som er i konstant endring. Ledelse er per definisjon å skape avkasting på ressurser under usikkerhet, hevder Arnulf.
Sosiale arkitekter
Ideen til boka fikk Arnulf da han jobbet med lederutvikling i Kina.
– Da jeg underviste kinesiske studenter med amerikanske lærebøker ble jeg oppmerksom på at virkelighetene vi forholdt oss til var veldig ulike og ikke så lette å oversette. I boka har jeg forsøkt å beskrive hva som skjer når vi flytter på ledelse i tid og rom. Da oppdager vi raskt at det er en sårbar aktivitet, fordi det krasjer med for eksempel lokale tradisjoner og institusjoner, sier han.
Han kaller ledelse for «en kulturell nyskapning som flytter seg rundt i verden og langsomt forskyver og fortrenger gamle autoritetssystemer».
– Det er enkelt å transportere organisasjonssystemer rundt i verden, og ledernes oppdrag er det samme overalt: å skape avkastning for aksjonærene. Men når sammenhengen endrer seg, kan alt skje, sier han.
Ledelse er rett og slett et ord vi har funnet på for å håndtere usikkerhet, mener han.
– Budskapet i boka er at noe av det beste du kan gjøre som leder er å skape et sosialt system rundt deg for å håndtere denne usikkerheten. De fleste ledere er sosiale arkitekter som får folk til å samle seg rundt oppgavene uten at det finnes noen ferdig oppskrift, sier han.
Kompetanse om usikkerhet kan ikke læres på noen skole.
– En slik kunnskap er bare nyttig hvis morgendagen ser lik ut som gårsdagen. Derfor opplever jeg ledelse mer som navnet på et problem enn navnet på en løsning: Det handler om et behov for å kontrollere usikkerhet, sier han.
Handler om tro
Jan Ketil Arnulf anslår at om lag hver sjuende arbeidstaker i Norge har «leder» i tittelen sin.
– Det florerer med teamledere, avdelingsledere, virksomhetsledere og daglige ledere. Jeg synes det er interessant å se på hvorfor denne tittelen har fått en slik eksplosiv popularitet på såpass kort tid, sier Arnulf.
I motsetning til hos dyr finnes det ingen gitt organisasjonsform for mennesker – vi tilpasser oss omgivelsene og skaper verktøy for å utvikle oss.
– Et av de viktigste verktøyene vi har funnet opp i løpet av de siste 500 årene er aksjeselskapet, som så dagens lys i Storbritannia i 1854. Med dette oppsto en ny idé om at organisasjoner er instrumenter hvis oppgave er å skape best mulig resultater for minst mulig innsatsmidler. Og ansvaret for å få til dette tilfaller lederne, sier han.
Et av kapitlene i boka har han kalt «En religion kalt penger».
– Der omtaler jeg ledere som misjonærer for en religion kalt penger. De overbeviser folk om at hvis de gjør som de sier vil de belønnes med mer penger rundt neste sving, sier han.
Og han møter motstand i eget miljø:
– Her på BI er det mange som ikke skjønner at dette handler om tro. De har en forestilling om at finans er et regnestykke med to streker under riktig svar. Sannheten er jo at det ikke finnes den finansanalytiker som kan forutsi en suksess, en konkurs eller en boble.
Formerer seg selv
Poenget er ikke at vi ikke trenger ledere – men at det ikke finnes en bestemt form for leder som alltid fungerer best, hevder Arnulf.
– Noen ganger trenger vi sterk og styrende dirigering, andre ganger samspill, og faktisk ganske ofte trenger vi ingen leder i det hele tatt, sier han.
Organisasjoner bør ofte ha langt større ansvar enn det rent resultatorienterte.
– De fleste land krever at organisasjoner skal gi arbeidsplasser, identitet, sosial og økonomisk trygghet samt bidra til kompetansebygging og bærekraftig ressursbruk. Men de rent økonomiske modellene er ofte i opposisjon til dette. Begrepet «ledelse» har alltid levd et farlig liv i slike diskusjoner, mener Arnulf.
– Det er likevel ikke sikkert at de som betegnes «ledere» alltid er dem vi går til. Ofte går vi til kolleger, fagforeninger, rettssaler eller vi konsulterer fageksperter. Som professor på BI går jeg sjelden til sjefen min med problemer. Stort sett går jeg til andre akademikere, ofte utenfor min egen skole. Mange har det slik, sier Arnulf, som mener at vi ofte har for mange lag med ledere.
– Ledelse er den eneste veien til rikdom og status, dermed har lederstillinger en tendens til å formere seg selv. Så kommer det konsulenter og tar dem vekk igjen, sier han.
Leder og organisasjon
I boka leker Arnulf med tanken om at ledelse er en truet kultur.
– Et begrep som bredte om seg så raskt kan dø ut like raskt. Lederne utgjør selv en trussel mot selve ledelsesbegrepet: Ansvar for usikkerhet er ubehagelig å bære, derfor vil mange ledere jakte på en teknologi eller en rolle som kan permittere dem fra denne usikkerheten. Det forventes en eksplosjon av såkalte cxo-titler, altså «chief »-et-eller-annet-officer». Det betyr at det finnes både demokratiske og teknologiske trusler mot ledelse, sier han.
Begrepet «ledelse» slik det brukes i faglitteraturen er mer snevert og spesielt enn folk vanligvis ser for seg.
-Det finnes mange konkurrenter til dette begrepet, slik som makt, styring, kontrakter, design, kultur eller programmering. Noen eksempler på dette er uttrykk som at «kultur spiser strategi til frokost», altså at det finnes egenskaper ved grupper av folk som er mye viktigere enn enkeltpersoners inngripen. Andre eksempler er hvordan vi gjør stadig mer bruk av kontraktarbeidere, konsulenter, innleide firmaer eller franchisetakere, for å slippe å drive så mye med «ledelse» i en snever form av ordet.
I tiden før andre verdenskrig hadde de store industrikonglomeratene titusenvis ansatte i en nærmeste militær organisasjonsstruktur. I dag har store bedrifter større finansielle ressurser til rådighet enn antallet hoder skulle tilsi.
– Det samme har skjedd i finans som i Forsvaret: Lederne har stadig mer ildkraft tilgjengelig på stadig færre hender. Stadig flere oppgaver settes bort til porteføljeforvaltere, som kan gjøre begrenset skade på organisasjonen, sier han.
I en mer konsulentdrevet verden holder han en knapp på at titler som «utvikler» og «designer» vil erstatte mange av dagens ledertitler.
