Det var mange som la merke til det helt spesielle lyset denne kvelden. I begynnelsen var det svakt, før det plutselig økte i styrke og ble intenst i noen minutter. Det virket som det bølget fram og tilbake. Så ble det mørkt igjen.
Innbyggere i Jerusalem gjorde seg nok ulike tanker om lysfenomenet de betraktet på avstand. Men det var de som befant seg rett under det, som kunne forklare hva som virkelig skjedde. På markene mellom storbyen og den lille landsbyen Betlehem var det stort sett gjetere som vanket. Og sauer.
Folk flest mente at sauer er ålreite dyr. Mat og klær må man jo ha. Gjetere derimot så man ned på. For enkelte var de ikke en gang regnet med i samfunnet – usiviliserte, nærmest ville. Kanskje man måtte være det for å egne seg for yrket? Vandre omkring, våke på nettene, lukte ille, jage bort villdyr – mann mot natur, bare uten Gore Tex og kamera.
Likevel var det altså gjeterne som fikk observere lysfenomenet fra orkesterplass. Lyset kom ikke av måneskinn, men engler, til å begynne med bare én. Da den viste seg, gjorde lyset dem redde. Og som om ikke det var nok, begynte engelen i tillegg å snakke til dem. «Frykt ikke», var det første den sa.
På en merkelig måte virket det beroligende, og de lyttet. «For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by» (Luk. 2:10-11). Alle visste at kong David ble født i Betlehem, men Messias, frelseren med stor F som profetene hadde talt om – seriøst?
Engelen fortsatte med å si at de skulle finne den nyfødte i en krybbe. Hjernebarken vibrerte, men gjeterne rakk ikke å tenke ferdig før himmelen nærmest eksploderte. Nå var det ikke bare én engel, men en hel hærskare. Som en hengitt fanklubb sang de skrytesanger om Gud og at han ville gi fred til mennesker. Så ble de borte, og med dem lyset.
Kulerunde øyne vendte seg gradvis til mørket igjen, og spørsmålene meldte seg. Hvorfor i all verden fikk akkurat de dette budskapet? Lavt på rangstigen, fattige og upriviligerte. Og hvilke foreldre legger en nyfødt baby i en krybbe som dyrene eter av? Hvis dette virkelig var en glede for hele folket, hadde medierådgiverne bommet kraftig.
Frelser og fattige. Messias og mislikte. Konge og krybbe.
Hva var det engelen hadde sagt? «Dere skal finne». Skal man finne, må man lete. Og var det noe de kunne, så var det nettopp det. Når en sau gikk seg vill, ga oppdraget seg selv. Let og finn.
Instinktivt bestemte de seg. Betlehem lå ikke så langt unna, og de følte seg både opplyst og oppstemt der de småløp. Det var ingen sau de lette etter, men settingen virket nesten skreddersydd for dem.
Som om den som hadde iscenesatt det hele, var gjeter selv.
