Kongeriket Spania har nylig forbedret sitt image overfor EU ved å løslate de katalanske politiske fangene som er ansvarlige for folkeavstemningen om uavhengighet i 2017.
Av Tiago Douwens Prats, samfunnsdebattant
Men dette viser seg å være et absolutt hykleri, siden uavhengighetsbevegelsen på grasrotasiden blir forfulgt av spansk ultranasjonalisme.
Nå angriper han republikanske mål, nasjonale minoriteter og rapmusikere som Hasel og Valtronyc, tiltalt for fornærmelser mot den spanske kronen for å si det som er offentlig: at ekskongen Juan Carlos er en tyv!
En fransk nyhetssending pekte på katalanerne som «separatister». Begrepet «separatist» er konnotert i Frankrike som voldelig, illegitim og ikke-støttende, og ikke som en uavhengighetsbevegelse som er et resultat av instinktet for å overleve i møte med intoleranse. Europeere, med en folkloristisk visjon om Spania basert på en castiliansk-andalusisk imaginær (oksene, flamencoen og danseren på TV), har en dyp misforståelse av Spania, som er et sammensurium av forskjellige folkeslag!
Det er en konflikt om fremtiden til en multinasjonal enhet som består av svært forskjellige nasjoner: de katalanske landene, Navarra, Euskadi, Castilla, Asturias/León og Galicia (hvorav Portugal er den historiske forlengelsen).
Stilt overfor dette dilemmaet forsvarer den castilianske jakobinske visjonen tvungen standardisering gjennom det spanske språket (i virkeligheten er det det castilianske språket), selv om det betyr å få andre kulturer og språk til å forsvinne.
Av denne grunn forsvarer katalanere, baskere, galiciere og asturiere sin identitet (og avviser til og med symboler som tyrefekting og monarkiet). Tidligere ble de noen ganger enige om å være spanske uten noen gang å gå med på å være castilianske. Ankomsten av den republikanske venstresiden, spesielt Podemos (som forsvarte plurinasjonalitet), vakte håp om en inkluderende løsning.
Men det har ikke skjedd, men tvert imot og skillet mellom komplette og ufullstendige spanjoler har blitt fremhevet! Nylig har Podemos til og med forsvart ekskluderingen av den katalanske dialekten på Balearene fra den katalanske språkgruppen (noe som er absurd bortsett fra politiske årsaker). Og vi har også sett hendelsene i Toxa (hvor galicere som krevde respekt for stedsnavnene sine ble slått av sivilgarden). Denne typen hendelser viser at borgerkrigen i kongeriket etter Franco ikke er over.
Å benekte dette, fra Europa, er å fremheve den historiske inndelingen av en stat bygget på tusenvis av massegraver (det er det andre landet i verden med flere massegraver etter Kambodsja!). Hvis metodene har endret seg og veien til demokrati åpner seg, har katalanere, baskere og galisere en legitim rett til å overleve som folk. Hvis den demokratiske løsningen nektes, kan vi ikke fordømme ønsket om uavhengighet til minoriteter som lider av ulikhet som borgere!
