LESERINNLEGG: Rød-blå dekonstruksjon av nasjonalstaten og den kristne kulturarven

stavkirke

Norge befinner seg i en verden hvor krisene tårner seg opp. Covid-19, voldsomme demonstrasjoner i USA, en offentlig debatt som er i ferd med å bryte sammen i ren ordkrigeri, fake news og propaganda, tillit til medier og styresmakter som er nedslitt og faren for en global resesjon. Selv i lille beskyttede Norge kommer verdens truende skyer overhengende nær.

Av Erik Selle, partileder, Partiet de kristne (PDK).

I denne situasjonen blir det svært viktig at Norge tar de rette grepene for en fremtidsrettet politikk og samfunnsutvikling. Derfor blir valget I 2021 kritisk for Norge og veien videre for oss som nasjon, og kanskje er det tid for at velgerne mer enn noen gang nullstiller seg og ser på dagens realiteter med helt nye øyne. En ting er sikkert, hvis alle stemmer som før vil resultatet bli akkurat som nå, men er det det vi vil?

Det norske folk har sagt to ganger NEI til EU i folkeavstemninger. Man skulle tro at dette var et signal og beslutning politikerne tok på alvor og forholdt seg til. EU er ikke et demokratisk prosjekt. Det viser norske politikeres neglisjering av de norske folkeavstemningene. Men heller ikke EU selv er demokratisk. Her er mye hersketeknikker som man finner oppskriften på blant annet i den stadig mer skremmende aktuelle fremtidsvisjonen til George Orwell i 1984.

Begrepet parlament er kjent. Det britiske parlament har en lang og forankret historie, og nasjonalforsamlinger/parlamentene i Europa er alle lovgivende forsamlinger av folkevalgte som bestemmer landets regjering på grunnlag av valgresultat dvs folkeviljen. Slik er det ikke i EU. EU-parlamentet er ikke et parlament, det er folkevalgte som samles uten lovgivende makt.

Videre er EUs regjering, EU-kommisjonen, utpekt ikke på bakgrunn av valgresultatet til EU-parlamentet men hver regjering i EU utpeker sin representant i kommisjonen. Lover vedtatt i EU-Kommisjonen og Ministerrådet er unntatt offentlighet. Det betyr at velgerne i det enkelte land ikke har innsyn i hvilke beslutninger deres representant beslutter. Det er mer enn bekymringsfullt når vi ser hvor langt det er mellom valgløfter og realiteter blant politikere vi kan monitorere.

Les også:  Fare for glatte veier - To av ti skifter ikke dekk

Med andre ord er den Europeiske Unionen en koloss på larveføtter med både betydelig demokratisk underskudd og manglende innsyn og ansvarliggjøring. Til sammenligning er USAs president direkte valgt av folket, i likhet med begge kamrene i kongressen. USAs demokratiske forankring er grundig og solid, mens EU er en overnasjonal elitistisk konstruksjon som flytter grandiose beslutninger vekk fra folket. Derfor er det ikke rart at motstanden mot EU er stor, og den vokser.

Christian Smedshaug har skrevet en utmerket bok som heter Europa etter EU. 

På side 66 i boken siterer han Rune Skarstein som skriver i Vardøger allerede tilbake i 1971: «Sannhetens time for EEC vil komme først med et omfattende konjunkturtilbakeslag i Vest-Europa. Da vil det finnes bare to alternativer: Enten vil storborgerskapet i EEC makte å tvinge nasjonalstatene til å oppgi de siste restene av sin penge-, finans, toll- og valutapolitiske myndighet, eller særinteressene i de enkelte statene vil få overtaket og føre til en sprengning av EEC…..» Et forbløffende korrekt fremtidsscenario som vi ser utspiller seg for våre øyne i disse dager.

Euroen er en fadese. Den ble ikke skapt av økonomiske årsaker, men av politiske. Den svekker mange EU lands konkurranseevne og nasjonale handlingsrom, og gjør dem til vasallstater under EU. Island som opplevde en dramatisk økonomisk nedtur og krasj, klarte på 10 år å jobbe seg ut av det. Nøkkelen til suksessen var nasjonal selvråderett og egen valuta.

Les også:  Unik klimasatsing i norsk landbruk: Bondens klimakalkulator lanseres

Selv sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, uttalte i 2012: «Mange regjeringer har ennå ikke forstått at de for lengst har tapt sin nasjonale suverenitet». Som Christian Smedshaug korrekt påpeker: Da velgerne over hele Europa gikk inn for europrosjektet, tenkte de neppe på at de ga opp nasjonal selvstendighet i tradisjonell forstand og retten til å kontrollere egne budsjetter.» Slik går det når «sentralbanken finansierer staten og staten styres av kommisjonen».

Hvorfor fortsetter da Arbeiderpartiet og Høyre, med KrF, FrP og V på slep, som om vi ikke har hatt noen folkeavstemninger, og som om EU er et prosjekt som styrker folkestyret og ivaretar nasjonenes interesser?

I denne Covid-19 krisen, var det første som skjedde at nasjonalstatene stengte grensene og tok vare på sin befolkning. Det EU bidro med var å la det gå uker før ESA godkjente den norske krisepakken til eget næringsliv og samfunn, og regjeringen Solberg ventet på EUs godkjennelse for å redde eget land. EU-direktiver innføres i Norge fortløpende under EØS-avtalen, og «profetien» fra 1971 viser seg oppfylt.

Globalismen fjerner makten fra folket, men det er ikke vegen til en trygg fremtid, snarere tvert imot. Vi trenger mer folkestyre og demokrati i en tid hvor en global adel vokser frem i en elitistisk arroganse mot vanlige folk.

Dekonstruksjonen av nasjonalstaten har foregått over lang tid og omfatter stadig nye områder: EØS-avtalen, ACER, beredskap og beredskapslagring, matvarelager, såkornlager, forsvar, grensekontroll, finanspolitikk, samferdsel, bygge bransjen og innvandring/FNs Migrasjonsavtale.

Høyre og Arbeiderpartiet står for den samme politikken i sum, men synes å representere hvert sitt alternativ i en foreldet høyre/venstre-tenkning. Vi trenger en ny blokk i norsk politikk, hvor folkestyret, desentralisering og nasjonalstaten står i sentrum. Den blokken bør Senterpartiet plassere seg i, selv om de har stemt for mange av de sakene som er i strid med den nasjonalstatsprioriteringen de selv hevder å representere, f.eks. FNs Migrasjonsplan.

Les også:  Miljøforkjempere håper at moderniseringen av Norilsk Nickel vil hjelpe miljøet

Samtidig med dekonstruksjonen av nasjonalstaten foregår det en jevn undergraving av de verdier denne staten er bygget på. En erodering av vår kristne kultur-arv pågår kontinuerlig spesielt fremmet av de sosialistiske partiene med hyperverdiliberalistene i Venstre og FrP på lag. Quo Vadis FrP?

Vi er på veg inn i en virkelighet hvor staten bestemmer hva du skal tenke, mene og kan uttale offentlig, samtidig som denne staten blir stadig mer subjektiv i sin etiske plattform. En nasjon som bygde på kristne verdier har blitt en stat som bestemmer hva kirken skal si. Det blir en totalitær stat. Straffelovens paragraf 185 er et eksempel på dette.

Mens KrF jubler over en ny troslov, ser vi en undergraving av nasjonens identitet, da Stortinget avskaffet statskirken var det mot tre stemmer fra Senterpartiet. Nå har Stortinget valgt å legge til rette for et barnemarked hvor reproduksjon er skilt fra den biologiske tilhørighet. Teknologien er nå retningsgivende for etikken. Det gir potensielt ganske dystre fremtidsscenarier.

Den beste vegen for Norge er å styrke nasjonalstaten og bevare vår kristne kulturarv. Påtroppende forsvarssjef, General Eirik Kristoffersen sa det slik i et intervju forleden:

«Norske verdier er kristne verdier blandet med sunt, norsk bondevett».

Dette er det klart beste grunnlaget for godt internasjonalt samarbeid, og trygghet for både minoriteter og majoritetsbefolkningen i landet. Folkestyret må styrkes, lokaldemokratiet må vernes og Stortinget må fortsatt være den «sal med all makt». Oslo er Norges hovedstad, ikke Brussel og New York.

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Ranaposten.no publiserer aktuelle saker og nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.