LESERINNLEGG: Minneord om Magnus Bein

stearinlys

Jeg traff en fyr en vinterkveld på Dama Di. Jeg husker ikke helt når, bare at det er noen år siden. Jeg var som vanlig litt i min egen verden, hadde jobba overtid, satt og stirra i et ølglass og tenkte på veien hjem, da han plutselig sto på siden av meg. En trivelig fyr, lettsindig, lett å prate med, og med en merkelig aura av gjenkjennelighet som ga meg følelsen av at vi allerede hadde kjent hverandre i årevis. Noen nevnte at han var flink å synge, men drikkfeldige musikere gikk det tretten på dusinet av på Dama på den tiden, og det skulle gå enda halvannet år før jeg hørte ham synge.

Jeg traff en fyr en sommerkveld på Dama Di. Det var halvannet år senere, og vi hadde møttes jevnlig og tilfeldig i mellomtiden. Hver dag jobbet jeg overtid, og hver dag drakk jeg noen øl etter jobb mens jeg tenkte på hjemveien. Ei flaske whisky hadde funnet fast bolig under disken, raskt erstattet av en arvtager etter hvert som den ble tømt. Dama stengte, natta var varm og velkommende, han hadde gitaren på ryggen, jeg hadde whisky på verkstedet, vi satt på fortauskanten utenfor, tre av oss stille, mens han sang.

Jeg traff en fyr en kveld på Piccadilly. Overtida og drikkinga hadde slitt meg ut, jeg hadde blitt sykemeldt. Overtida forsvant. Drikkinga gjensto. Vi hadde blitt nære venner siden den natta utenfor skomakeriet. Han hadde hatt kjæreste, og ei datter på vei. Kjæresteriet gikk over. Dattera var fremdeles på vei. Jeg tilbød en sofa, og fikk en slags familie. Han ble en venn, en bror, en jeg kunne dele tanker og hemmeligheter med, en jeg kunne lage mat for, en jeg kunne lytte til og rådgi, en jeg engstet meg for da han ikke var der.

Jeg traff en fyr en kveld på Public. Han hadde flytta ut fra sofaen min og tilbake til hjemlige trakter. Han hadde både fått og mistet en jobb siden det, gått på både en og to smeller, men oppi alt funnet ny kjærlighet. Han var forelsket, stolt, nærmest lykkelig. Jeg hadde rømt fra byen, og hadde fått en jobb på landet. Jeg prøvde å miste og finne meg selv samtidig. Han forsto.

Jeg traff en fyr en formiddag på Bymisjonen. Han var engstelig, jeg var sliten. Vi hadde begge blitt invitert til å bidra på et nytt prosjekt. Det skulle handle om påske, om forsoning, om tilgivelse. Siden sist hadde vi sviktet hverandre. Jeg hadde blitt sint, han hadde blitt skamfull. Jeg ga tilgivelse, men trengte forsoning. Han ga forsoning, men trengte trygghet. Vi fant et slags håp.

Jeg traff deg en kveld på Public. Jeg hadde slutta å drikke, for noen uker i det minste. Ved Piccadilly fikk jeg høre at en venn hadde gått bort. Gravøl. Jeg tenkte på deg, at det var lenge siden vi hadde møttes, at jeg savnet deg, og sendte deg ei melding. Vi møttes for et par glass.

Dere dro videre. Så dro du videre.

I går skulle du hatt bursdag. Jeg savner deg.

Sindre Amandus Torbjørnsen

Please follow and like us:
Pin Share

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Ranaposten.no publiserer aktuelle saker og nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.