LESERINNLEGG: Europeiske politikere er ikke troverdige

stortinget slottet

I pakt med lang tradisjon benyttet europeiske og norske parlamentarikere (fra SV og Ap) også i år innledningen til sommerferien til å uttale sin bekymring for den fare for freden som jødenes nærvær i Judea menes å utgjøre.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

Det knytter seg en særlig bekymring til varslene om at den israelske regjeringen har til hensikt å «annektere» deler av det landet som har vært jøders hjemland i mer enn 3000 år. 

Begrepet «annektere» er imidlertid ikke særlig presist for å beskrive det som er foreslått.  Ordet defineres vanligvis som å overta et område fra en annen stat, erobre det og erklære det for sitt. Det kan ikke sies å ha skjedd i det aktuelle tilfellet. Området, som i oldtiden var en sentral del av kongedømmet Israel, var i årene 1417 – 1917 underlagt Det tyrkiske imperiet, og ble under første verdenskrig erobret av de allierte stormaktene. I Lausanne-traktaten av 1923 ga Tyrkia avkall på territoriet som av det internasjonale samfunnet ble delt opp i landområder hvor befolkninger med historisk tilknytning til området ble innvilget selvbestemmelse. 

Retten til selvbestemmelse utkrystalliserte seg i statsdannelser som Irak, Syria, Libanon, Jordan og Israel. Landskapene Judea og Samaria var inkludert i det området hvor det jødiske folk fikk innrømmet sin historiske tilknytning og rett til selvbestemmelse, og hvor jødene etter en periode med britisk mandatstyre gjenopprettet staten Israel. De arabiske folkegruppene fikk samme rett i de øvrige landene. Området «Palestina» ble på forhånd delt i et arabisk og et jødisk hjemland med grense langs Jordanelven. 

Les også:  Nå åpnes nye SAS-ruter fra Oslo til Europa

Det er dette som er det folkerettslige utgangspunkt for å avgjøre hvilke stater og folk de forskjellige landskapene i området tilhører. Det er også viktig for å skape klarhet i hvorvidt Israels frigjøring av Judea og Samaria etter 19 års ulovlig jordansk okkupasjon i seg selv var en «okkupasjon» i folkerettens fulle betydning. Det er god grunn til å tvile på det, noe som får umiddelbar konsekvens for spørsmålet om Israels utvidelse av israelsk lovgivning til også å gjelde de områdene som landet urettmessig ble fratatt i 1948, egentlig kan betegnes som en anneksjon i rettslig betydning.  Jordan, som områdene ble frigjort fra, hadde aldri folkerettslig gyldig suverenitetshjemmel til det landskapet de etter 1950 omdøpte til «Vestbredden.» 

Jordan ga i freds- og grensetraktaten med Israel av 1994 formelt, endelig og uten vilkår avkall på sitt krav på området. I fredstraktaten erklærte de den avtalte grensen, som var identisk med den opprinnelige grensen til mandatområdet for: «den permanente, sikre og anerkjente internasjonale grensen mellom Israel og Jordan.» Vi merker oss spesielt denne ordlyden som er hentet fra Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, og som er FNs krav til alle grenser i regionen.  

Denne avtalte grensen kan ikke underkjennes uten å komme i konflikt med folkeretten.  Derfor er det heller ikke i strid med gjeldende folkerett at Israel utvider sin suverenitet frem til den grensen. Det er altså ikke tale om å «annektere» noe som helst, men om å bringe israelsk lovgivning i pakt med en folkerettslig forutsetning. Israel har ingen forpliktelse etter folkeretten til å frasi seg den retten som freds- og grensetraktaten gir landet.

Les også:  9 av 10 blir oppringt av ukjente numre: Dette må du passe på

Den forståelsen som de mer enn 1000 europeiske politikerne legger til grunn for sin kritikk av at Israel fullfører av fredstraktaten med Jordan har ikke dekning i folkeretten. Deres bruk av ordet «annektere» forutsetter at Israel vedtar å tilegne seg en annen stats territorium, noe som ikke er tilfelle. Det angjeldende territoriet ligger på ubestridt israelsk side av den internasjonalt anerkjente statsgrensen mot Jordan. 

Israel har gjennom 30 år arbeidet for å få til en løsning med selvbestemmelse for den arabiske befolkningsgruppen i området. Gjennom Oslo-avtalene ble det avtalt et midlertidig og geografisk avgrenset selvstyre for denne befolkningen. Det avtalte målet var å gjøre dette selvstyret permanent etter at partene hadde forhandlet seg frem til hvordan slike spørsmål som avgrensning, Jerusalem og jødiske bosettinger skulle løses. Disse forhandlingene brøt sammen, især da det fra utenforstående makter ble blandet inn en ny og ikke avtalt målsetting om en «tostatsløsning.»  Kravet om «tostatsløsning» var i strid med Oslo-avtalene og var med på å ødelegge fredsprosessen.  Norske politikere bør vite dette.

Det er dette problemet, sammen med at den arabiske siden i konflikten ikke var i stand til å overholde sin forpliktelse til å hindre terrorangrep mot Israel, som er bakgrunnen for at det ikke foreligger en endelig fredsavtale slik Oslo-avtalene forutsatte. Israel har ingen folkerettslig forpliktelse til å vente i det uendelige på at det kanskje en gang i fremtiden vil dannes et palestinsk lederskap som likevel ønsker å sluttføre fredsforhandlingene. 

På typisk vis avslutter de europeiske politikerne sin klage på Israel med å si at «en varig løsning på konflikten må imøtekomme de legitime aspirasjonene og sikkerhetsbehovene og garantere like rettigheter til bade israelere og palestinere, samt at Europa har de diplomatiske redskapene som skal til for å fremme dette rettferdige målet.» Dette har ingen troverdighet. Europa har en mer enn 2000-årig historie som konfliktskaper i Midtøsten. Ingenting tyder på at den tradisjonen er brutt.

Les også:  LESERINNLEGG: Mer penger til kampen mot vold og overgrep mot barn

Tiden er inne for Israel til å sette strek for det mislykkede forsøket på å skape fred gjennom palestinsk selvbestemmelse, og bruke tid og ressurser på å bedre de allmenne leveforholdene for alle som bor i området. USAs president har skissert en plan for hvordan det på sikt kan gjennomføres. Denne planen ivaretar også Israels legitime sikkerhetsbehov dersom det en gang i fremtiden skulle bli aktuelt med forhandlinger om en palestinsk statsdannelse. Den tar dessuten hensyn til behovet for å bevare den «permanente, sikre og anerkjente» statsgrensen mot nabostaten Jordan som er folkerettslig traktatfestet, og derfor ikke er gjenstand for noen som helst «annektering.» 

Dessuten er det voksende sannsynlighet for at også den arabiske lokalbefolkningen i økende grad vil se seg tjent med fred og velstand i stedet forkrig, korrupsjon og det vanstyret som i dag preger de palestinske selvstyremyndighetene. Slike krav er i senere tid blitt stadig mer tydelige og hørbare fra de palestinske arabernes side, og før eller siden vil de føre til politiske endringer. Det synet får også stadig mer tilslutning fra den øvrige arabiske verden som lider under voksende krigstretthet.

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Ranaposten.no publiserer aktuelle saker og nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.