Nordlandsjenta Eirill DeLonge (25) har på kort tid slått igjennom internasjonalt som modell. Hun har prydet den italienske utgaven av det verdensanerkjente motemagasinet Vogue og reiser verden rundt.
Men til tross for at hun stortrives og har jobbet svært hardt for å være der hun er i dag, er det ikke alle rundt henne som er positive.
Hvordan hendte det seg at du ble modell? Er det barndomsdrømmen din?
– Jeg hadde faktisk aldri noen drøm om å bli modell. Men jeg fikk mye kommentarer fra folk om at jeg burde prøve det på grunn av at jeg hadde et veldig «modellutseende». Jeg slo egentlig tanken fra meg helt frem til jeg ble headhuntet av en agent da jeg var 18 år gammel. På grunn av helsemessige årsaker ventet jeg frem til i fjor før jeg begynte å reise. Jeg ville prøve å se hva det innebar og reiste derfor på min første tur til Istanbul.
Og etter det ballet det bare på seg?
– Ja, etter Istanbul ble jeg bitt av basillen og klarte derfor ikke å la være og reise mer. Siden da har jeg reist til Istanbul, Milano, Paris, Athen og New York.
Hvilke reaksjoner fikk du da du fortalte folk rundt deg om at du skulle satse på modellyrket?
– Det var ganske delte meninger blant folk. Det kom mye positivt altså, men også mye negativt. Jeg fikk blant annet beskjed om at jeg ikke måtte slanke meg eller forandre på meg for å gjøre jobben. Enkelte sa rett ut de trodde bransjen ville være negativ for meg.
– Men det gikk jo bare bra?
Ja, jeg sitter med opplevelsen av at det heller har vært utelukkende positivt. Det har vært veldig bra for den psykiske helsen min å reise verden rundt og jobbe sammen med andre kreative mennesker. Jeg har nå mange rundt meg som er veldig støttende.
Så nå får du mest positive kommentarer?
– Nei, ikke akkurat. Jeg møter veldig mye fordommer som jeg opplever er bundet opp i hvordan bransjen var før i tiden. Det mange ikke tenker over er at bransjen har forandret seg mye de siste årene og det er andre forhold enn før i tiden. Jeg får også selvsagt høre negative tanker rundt det jeg jobber med. Mange spør meg om jeg har lov til å spise mat blant annet. Andre sier jeg ikke må bli tynnere for da kommer jeg til å se syk ut.
Er det press på å ha lav kroppsvekt i modellyrket?
– Sannheten er at jeg ikke får noe konkret krav om hvor mye jeg skal veie. I modellbransjen går det mer på mål over hofte, midje og rumpe. Dette er lagt etter WHO’s standarer. Om du som modell utvikler spiseforstyrrelser eller andre helsemessige plager som gjør deg ute av stand til å jobbe, blir du ofte sendt hjem for å fokusere på helsa. Dette er noe jeg syns er veldig positivt.
Dette var nytt for meg. Det høres jo veldig bra ut. Hvorfor er det viktigere med mål enn med vekt for å kunne passe yrket?
– Grunnen til at vi må være innenfor konkrete mål handler om at vi må passe klærne. Når du skal prøve klærne finner du dem i en standard størrelse som er sydd på en dukke. Denne dukken har en størrelse. Designeren har håndsydd plaggene i kolleksjonen de skal vise og de rekker ikke tilpasse disse klærne konkret til hver enkelt modell. Det skaper også en rekke problemer dersom en modell skulle falle fra showet dagen før og de ikke kan erstatte deg med noen som er nøyaktig samme størrelse. Som modell kan du også velge å ikke gjøre Fashion Week. Gjør du ikke det er kanskje ikke kravene like strenge og du kan booke eksempelvis mye shoots istedenfor.
Så alt i alt er du fornøyd med modellbransjen som arbeidsgiver?
– Jeg opplever oppfølgingen fra moderbyrå og de byråene jeg er utplassert hos som veldig positiv. Jeg får beskjed om å trene og spise sunt – ikke fordi jeg skal være tynn, men fordi jobben er i realiteten veldig fysisk krevende. Da jeg ikke var trent kunne jeg jobbe 2-3 dager på rad og kjenne kroppen protestere veldig. Når formen er på plass er jobben lettere å gjennomføre. Opplever jeg ubehagelige situasjoner på sett eller show har byråene helt klare måter på hvordan de håndterer det. Jeg hadde en ubehagelig situasjon på sett med en i teamet en gang og det taklet byrået slik at den personen jeg havnet i et problem med i teamet ikke får jobbe med meg igjen.
Først publisert på Xstra.
Foto: Alex Falcao Photography
