Hva gjør det med kunstopplevelsen når barneskole- og videregåendeelever møtes, skaper og diskuterer samtidskunst?
– Jeg fikk litt sjokk da jeg fant ut at vi skulle være med andreklassinger fra barneskolen. Jeg trodde det var snakk om andre på videregående! bemerker en av ungdommene vi møter på kunstlokalet Belgin i Bergen.
Med den litt sjokkerende nyheten i bakhodet, har flere kledd seg i klær som tåler malingsflekker. «For man vet aldri hva som vil skje. Tenk om barna heller ut hele malingspannet…», bemerker en annen ungdom tørt.
Bergen Assembly er Norges største og mest internasjonale samtidskunstprosjekt som skjer hvert tredje år og omfatter en utstilling og arrangementer på ulike visningssteder i og rundt byen. Bergen Assembly 2019 har samarbeidet med Den kulturelle skolesekken Hordaland og Den kulturelle skolesekken Bergen om et formidlingsopplegg med fokus på elevmedvirkning og nye måter å formidle samtidskunst på.
DKS-besøkene til Bergen Assembly har tittelen Forestilte fremtider. Det unike er at to aldersgrupper, elever fra barneskoler og videregående skoler, møter samtidskunst sammen. Begge aldersgruppene har hatt en rolle både i utviklingen av prosjektet og som deltakere.
De såkalte «intergenerasjonelle møtene» har som mål å legge grunnlag for og skape verktøy til en bredere formidling i DKS-sammenheng.
Kulturtanken samarbeider om pilotprosjektet, som en del av vårt arbeid i utforskning av nye formidlingsmodeller, samt fokus på elevmedvirkning. Her kan du lese mer om FoNT (Formidlingsmodeller og ny teknologi)
– Som idé er dette veldig løfterikt. Slik jeg ser det, er en av de viktigste forutsetningene for å kunne nærme seg avansert samtidskunst å knytte en eller annen form for bånd til materialet slik at du får et eierskap til kunstverket, problemet eller situasjonen, sier Kyrre Bjørkås, fagansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken.
Denne dagen er det elever fra Christi Krybbe barneskole og Rubbestadnes vidaregåande skule som skal møtes. 39 elever fordeles på to vidt forskjellige opplegg.
Etter snart seks uker med daglige elevbesøk har formidlingsteamet testet og videreutviklet mange teknikker for å presentere samtidskunst som et DKS-opplegg, I tillegg til metoder for raskt og effektivt å skape dynamikk og samhold mellom vidt forskjellige aldersgrupper.
– Det er som en krukke med ideer vi kan dykke ned i og plukke fra, forklarer kunstner og pedagog Stacy Brafield, en av pilotens initiativtakere.
Vi følger elevgruppen som skal skape og så male sin unike fantasiverden basert på en tenkt fremtid.
– Det som skjer i møtet mellom aldersgrupper er vidunderlig! sier Brafield.
– Særlig har det vært fint å se hvor mye omsorg og empati aldersgruppene raskt får for hverandre. Men målet er at alle møtes på likefot. Vi ønsker en opplevelse av at uansett alder, så har du like stor betydning og din stemme er like mye verdt.
DKS Bergens nettside omtaler det slik: «På en måte representerer barneskoleelevene det som elevene på videregående engang var, og de eldre elevene er eksempler på hva de yngre kan komme til å bli.»
Piloten har hatt to faser. Dette er andre fase hvor elevgruppene aldri har møttes. I fase 1, som foregikk høsten 2019, skrev elevene brev til hverandre før de så møttes for å se og oppleve samtidskunst sammen.
Dagens videregående elever kommer langveisfra. Skolen ligger i Bømlo og elevene tok båten som gikk klokken 0630. Etter dette skal de videre til Flesland for å se hvordan rullebåndene på flyplass en fungerer. De går på vg2 Automasjon og flere forteller at det blir stas å besøke Flesland.
– Kunstutstilling har jeg aldri vært på. Og jeg hadde definitivt ikke besøkt Bergen Assembly hvis det ikke var i regi av skolen, bemerker en.
Brafield heller maling på papptallerkener mens formidler Thea Haug forklarer hva som skal skje de neste timene. Tenåringene vandrer rundt i rommet og ser på maleriene som tidligere grupper har skapt. Det som i fase 1 startet som tankekart, har i løpet av Bergen Assembly-ukene utviklet seg til å bli malerier.
– Dette er en organisk prosess. En viktig del av piloten er å teste ulike teknikker og metoder for elevmedvirkning, forklarer Brafield.
Så velter barneskole-elevene inn inngangsdøra. Lokalet fylles av entusiastiske, ivrige stemmer: «Hva skal vi gjøre? Hva er bak den veggen? Hva heter du?» Spørsmålene hagler mens de henger av seg yttertøyet og ransler. Så går de i samlet flokk for å møte «de store» ungdommene.
Den umiddelbare sjenertheten glir fort over – også for tenåringer som synes det er relativt kleint å bli med på oppvarmingsøvelsene.
Bradfield bemerker at dersom kun elever fra videregående elever deltar i et slikt formidlingsprosjekt, så beholdes hierarki og de er opptatt av å være «kule». Men i møte med yngre elever, skjer det noe:
– Ungdommenes indre barn frigjøres.
Elevene deles inn i smågrupper på tvers av alder og oppfordres til å begi seg inn i fortiden og fremtiden ved hjelp av tankeeksperimenter – til det som ikke lenger er, og det som ennå ikke er. De får et ark med spørsmål til hjelp.
Ikke bare skal de male en fantasiverden. Det hele starter med at de må tegne store sirkler – med beina! Etterpå skal de nemlig møte selvportretter laget av Lorenza Böttner, som i ung alder mistet begge armene og malte ved hjelp av beina og munnen.
Innbitt konsentrasjon følger mens sokkekledde tær griper fatt i blyanter. Så males, fantaseres og skapes det.
En av ungdommene spør ut i lufta hva de skal spise i den tenkte verdenen sin. Så sier han bestemt: «Vi må ha masse grønnsaker, for de er fulle av viktige vitaminer!» Kompisen flirer, men sier ingenting. De yngste maler ivrig i vei.
Samtale-snutter smyger seg frem under konsentrerte rygger bøyd over store ark:
– Hæ?! Liker du ikke å lese?! Jeg elsker å lese! En ung stemme høres særs overrasket ut.
– Den var veldig fin, sier ei ung jente og peker på tegningen til en av de store gutta.
– Jeg er veldig flink, legger hun til.
Nettopp det å bruke egne ord på kunst og prosesser, mener Kyrre Bjørkås er pilotens essens:
– Vi må finne alternative strategier for å formilde avansert samtidskunst. Å formidle et arbeid selv er å ta makt over verksforståelsen. Her er elevene med og lager språket selv for å kunne formidle noe til de som er eldre eller yngre enn dem selv. Det gir et eierskap til kunstverket og selve prosessen. Kanskje kan denne modellen utstyre elever med verktøy som gjør at de nærmer seg samtidskunst?
Etter at alle har vist hverandre sine ferdige verk, forflytter vi oss til Bergen Kunsthall. Der skal vi se nærmere på to selvportretter av overnevnte Lorenza Böttner, samt en collage av Ines Doujak og John Barker.
«Tiden gikk altfor fort» er gjengangeren når Brafield avslutningsvis spør hva elevene synes om dagen.
– Jeg trodde jeg ikke var kreativ, men sammen med de små fant jeg ut at det ikke stemte, oppsummerer en videregående-elev.
– Det var kjekt å bli kjent. Jeg kunne ønske vi hadde hele dagen sammen! utbryter en av de minste.
– Jeg synes Bergen Assembly er inne på noe – det å konkretisere samtalerommet. Samtaler om kunst er like viktig som kunstobjektet, sier Kyrre Bjørkås, som er ansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken.
Han bemerker at det i dette opplegget brukes det en annen vei inn til kunst enn at en formidler forsøker å «helle inn» kunnskap i elever.
– Kanskje er denne metoden mer på elevers og kunstverkets premisser? Jeg ser det som en konkretisering av elevmedvirkningsperspektivet. Man prøver å skape rom der eleven kan være med og bryte seg inn i kunstverket.
Nye innfallsvinkler kan gi elever en bitteliten inngang til samtidskunst. Hvis piloten i Bergen Assembly kan gi mer enn en flott opplevelse med et kunstverk, men også en samtale om hva kunst er – da har man oppnådd mye på to timer.
