Norge er i ferd med å bli enestående på en måte myndighetene neppe er stolte av. Mens Sverige, Danmark og etter hvert Finland alle har forlatt sine statlige spillmonopoler til fordel for lisensmodeller der private aktører kan operere lovlig mot krav og avgifter, holder Norge fast ved en modell der Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har enerett.
Spørsmålet om Norge bør følge naboland eller stå fast ved eneretten, har blitt en tilbakevendende sak i norsk politikk, og debatten har tatt seg opp igjen også etter stortingsvalget i 2025.
Kanaliseringsargumentet
De som forsvarer dagens modell, deriblant Norsk Forening for Spillproblematikk, mener enerettsmodellen er best egnet til å føre en ansvarlig pengespillpolitikk, og at en lisensmodell ville svekket dette. Argumentet handler om kanalisering, altså hvor stor andel av det norske spillemarkedet som faktisk foregår innenfor regulerte og kontrollerte rammer. Så lenge Norsk Tipping og Norsk Rikstoto er de eneste lovlige tilbyderne, kan norske myndigheter sette strenge grenser for tapsbeløp, spilletid og markedsføring, uten at kommersielle interesser presser på for mer aggressiv promotering.
Motstandere av en lisensmodell peker også på erfaringene fra Sverige og Danmark som et argument mot omlegging, ikke for. Etter at Sverige innførte lisensmodell i 2019, har landet opplevd det mange beskriver som en flom av spillreklame, og kritikere spør om en tilsvarende utvikling i Norge egentlig ville tjent spillere med problematisk spilleatferd.
Lisensargumentet
På den andre siden av debatten står blant annet Fremskrittspartiet og bransjeorganisasjonen Norsk Bransjeforening for Onlinespill, som mener monopolenes tid rett og slett er forbi. Argumentet er at et stort antall nordmenn allerede spiller hos utenlandske selskaper, lovlig fra selskapenes ståsted siden de har lisens i andre land, og at pengene dermed forsvinner ut av Norge i stedet for å finansiere idrett, kultur og forebygging her hjemme, slik inntektene fra Norsk Tipping gjør i dag.
Sverige trekkes frem som et konkret eksempel på gevinstene ved omlegging. Etter at landet innførte lisensmodell, ble over 85 prosent av omsetningen raskt regulert under felles regler, og staten hentet inn betydelige skatteinntekter fra spillselskapene allerede det første året. Samtidig lanserte svenske myndigheter selvutestengelsesordningen Spelpaus, der spillere kan sperre seg selv ute fra samtlige lisensierte aktører samtidig, noe tilhengere av lisensmodellen mener er et sterkere ansvarlighetsverktøy enn det som er mulig innenfor dagens norske system.
Men bildet er ikke entydig positivt for lisenssiden heller. Kritikere av lisensmodellen peker på at Danmark, til tross for sin regulerte modell, har opplevd økning i andelen spilleavhengige til et nivå på linje med Norge, noe som svekker påstanden om at lisensmodellen alene løser problemet med skadelig spilleatferd. Finland, som fortsatt har en enerettsmodell ganske lik den norske, har på sin side signalisert overgang til lisensmodell innen 2026, nettopp fordi den statlige aktøren Veikkaus har mistet markedsandeler til uregulerte utenlandske tilbydere.
Håndhevingen som forsøker å tette hullene
Uansett hvilken side av debatten man havner på, er det bred enighet om at et betydelig marked for utenlandske spillsider vedvarer i Norge. Lotteritilsynet, som er tilsynsmyndigheten på feltet, har de siste årene trappet opp håndhevingen betraktelig. Tilsynet krever i dag at norske banker blokkerer transaksjonskoder knyttet til utenlandske pengespillselskaper, en ordning som gjør det vanskeligere, men ikke umulig, å overføre penger til slike aktører. I tillegg har Lotteritilsynet pålagt norske internettleverandører å DNS-blokkere et økende antall utenlandske spillsider, og har brukt både bøter og tvangsmulkt mot aktører og formidlere som markedsfører ulisensierte tilbud mot det norske markedet.
Likevel forsvinner ikke markedet. Betalingsblokkeringen kan omgås med utenlandske betalingsløsninger og kryptovaluta, og DNS-blokkeringer lar seg ofte omgå med enkle tekniske grep som de fleste med litt digital erfaring kjenner til. Nye casino etableres uavhengig av hvilke reguleringer som finnes i Norge, siden selskapene som driver dem sjelden har noen tilknytning til det norske markedet i utgangspunktet, og dermed heller ingen grunn til å innrette seg etter regler de ikke er underlagt. Så lenge norske spillere opplever at utenlandske aktører tilbyr høyere gevinstandel og langt mer sjenerøse bonuser enn det Norsk Tipping har lov til å gi, vil etterspørselen etter disse tjenestene trolig vedvare, uansett hvor mange tekniske sperrer som innføres. Det er nettopp dette gapet mellom regulering og faktisk atferd som gjør at begge sider i debatten kan vise til reell dokumentasjon for sine standpunkter, samtidig som ingen av dem klarer å vise til en løsning som lukker problemet fullstendig.
En debatt uten enkel løsning
Det som gjør denne debatten så seiglivet, er at begge sider kan vise til reelle data som støtter sitt syn, samtidig som ingen av modellene fremstår som en fullstendig løsning på problemet med spilleavhengighet. Enerettsmodellen gir norske myndigheter sterk kontroll over det regulerte markedet, men mister gradvis terreng til aktører den ikke kan kontrollere. Lisensmodellen kanaliserer mer av omsetningen inn i regulerte rammer, men følges tilsynelatende av mer markedsføring og, ifølge enkelte tall, ikke nødvendigvis lavere andel problemspillere.
Med Fremskrittspartiet som pådriver for endring, og med Finland på vei mot samme omlegging som Sverige og Danmark allerede har gjennomført, er det lite som tyder på at denne debatten forsvinner fra norsk politikk med det første. Spørsmålet fremover blir trolig ikke om modellen skal diskuteres videre, men om et flertall på Stortinget noen gang blir enige om at tiden er inne for å gå bort fra en modell Norge etter hvert står nesten alene om i Norden.
